Hopp til hovedmeny Hopp til innhold

9. HELGE: Fant vennskap gjennom musikk

Helge Kvamme Solvik (34) ble mye mobbet som barn, og hadde få nære venner. Som voksen fant han et inkluderende musikkmiljø hvor CP-diagnosen ikke spilte noen rolle.

– Jeg vokste opp på en liten øy med 600 innbyggere. Hvis det var noe med deg, skilte du deg raskt ut. Jeg var han som ikke var som de andre, og som ikke kunne være med på lek og moro, sier han.

Ble mobbet

Lite ble gjort for å stoppe mobbingen.

– Jeg ville ikke bry andre, så jeg sa ikke noe. Men mamma merka at ting ikke var som det skulle, og til slutt måtte jeg si hva det var. Det ble tatt tak på slutten av barneskolen, men da var skolen snart over uansett, sier Helge.

En av mobberne har kommet til ham i voksen alder for å si unnskyld.

– Det skal han jo ha. Og det var liten åpenhet, CP´en ble ikke snakka om. Jeg tror det blir mindre mobbing om man snakker om det fra dag én. Det ble ikke gjort så mye for å inkludere meg i klassemiljøet. Jeg følte meg aldri likeverdig, fikk ikke delta på samme måte, og i flere situasjoner ble jeg ekskludert. Den sosiale biten med klassen fungerte aldri, sier Helge.

Ny start

Etter barneskolen begynte han på en ungdomsskole et stykke unna, fordi nærskolen ikke var universelt utformet. Det ga ham en ny start, og mobbingen opphørte.

– Men jeg fikk heller ikke så mange venner, sier Helge.

På den nye skolen fantes det også en annen elev som hadde CP. Til tross for at de hadde helt ulike hjelpebehov, valgte lærerne ofte å plassere dem sammen.

– Jeg har ikke så god finmotorikk, så jeg fikk slippe å spille gitar i musikktimene. I stedet fikk jeg en tromme som jeg skulle dele med han andre som hadde CP. Den skulle vi spille på samtidig. Det gikk selvfølgelig ikke, forteller Helge.

En sterk felles interesse

På videregående skole valgte han service og samferdsel som studieretning.

– Der var de flinke med alt. Opptatt av klassemiljø og tilrettelegging. På den første skriftlige prøven fikk jeg en 3´er. Men læreren tok meg til side og mente jeg kunne bedre. Så fikk jeg ta prøven muntlig i stedet. Da fikk jeg en 5´er.

I ungdommen kom musikkinteressen.

– Jeg interesserte meg for musikk som omhandlet tyngre tema, nettopp fordi mitt liv ikke var rosenrødt, sier Helge.

Snart meldte han seg som frivillig på student- og konserthuset “Folken” i Stavanger. Her kom han i kontakt med andre musikkinteresserte.

Teltturen som forandret livet

Med musikkinteressen kom ønsket om å dra på konserter, og året han fylte 20 år stod Kvinesdal Rocken øverst på lista. Gjennom en felles bekjent fra “Folken” kom han i kontakt med en han kunne dra sammen med.

– Jeg forklarte at jeg ønsket å dra på festivalen, men at jeg ikke hadde noen å dra sammen med, eller til å hjelpe meg med telt og bagasje. Om han kunne hjelpe meg, hvis jeg kom meg til Kvinesdal selv. Det skulle han fint hjelpe meg med. Så grep jeg sjansen, forteller Helge.

Turen skulle forandre livet hans for alltid.

– Han stilte opp og installerte meg på campen. Og da teltet var satt opp, introduserte han meg til vennene sine. Og de tok imot meg. Siden har vi reist og opplevd verden sammen. Jeg har bygget mitt sosiale nettverk ut fra dette, sier Helge.

Bryter fordommer

Helge oppdaget at funksjonshemmingen hans ble irrelevant i møte med andre musikkinteresserte.

– En sterk felles interesse kan bryte mange fordommer. Interessen for musikk binder oss sammen. Jeg ble tatt imot med åpne armer, og det er åpenheten jeg ønsker å formidle, sier Helge.

Han opplevde at musikken var en “ice breaker”. Senere har han søkt andre miljøer og blitt tatt imot på samme måte. Nå spiller han samlekortspillet “Magic” sammen med en fast gjeng.

– Mange miljøer er inkluderende. Når den felles interessen er viktig, ser folk at du er en person, og ikke bare en rullestolbruker. Det kan være musikk, ulike hobbyer eller som idrettssupporter. Jeg har ikke lenger den samme følelsen av å være ekskludert, sier han.

I dag har han et stort vennenettverk både i Norge og i utlandet.

– Sosiale medier gjør det lettere å bygge relasjoner og holde kontakten, sier han.

Gående rullestolbruker

Helge ble født for tidlig, lå i kuvøse den første tiden og fikk tidlig diagnosen cerebral parese. De fleste får diagnosen før de fyller to år. Han måtte gjennom flere operasjoner og mye trening før han lærte å gå. I oppveksten brukte han krykker.

– Da jeg hadde brukt så mye krefter på å lære meg å gå, ville jeg ikke sette meg ned i en stol. Jeg tenkte ikke på belastningsskader, forteller han.

Først under et treningsopphold for seks år siden takket han motvillig ja til å låne en aktivitetsrullestol.

– Jeg brukte lang tid på å gå, og kom ofte for sent til timen. Jeg trodde alle rullestoler var bulkete og stygge, men denne var fin. Siden har jeg vært frelst som aktivitetsrullestolbruker, forteller han.

Ikke hysje på barn

Helge opplever at mange er redde for å spørre om funksjonsnedsettelser, og ikke aner hvordan man skal forholde seg til det.

– Folk føler at de trår på et minefelt. Men de trenger ikke å være så redde. Åpenhet fører til kunnskap, som igjen bryter ned fordommer, sier han.

Det fins likevel ting man ikke skal gjøre i møte med mennesker i rullestol. Helge har opplevd at folk har villet hjelpe ham, for eksempel på bussen, uten å spørre ham først.

– En gang var det noen som tok tak i fotbrettet på stolen slik at jeg tippet ut av den. Det blir som om noen skulle hevet deg over skulderen og gått av gårde med deg. Du mister fullstendig kontrollen, sier han.

Helge mener det er viktig å svare barn ordentlig på spørsmål rundt det å ha en funksjonsnedsettelse. Svaret trenger ikke å være langt og komplisert.

– Barn har spurt meg hvorfor jeg danser når jeg går. Det syns jeg er ganske fint. Da svarer jeg bare at jeg ikke kan gå så raskt som alle andre. Man skal ikke hysje på barn. Det er bedre å spørre og få rett svar, enn at man lager sine egne bilder i hodet, som ikke stemmer. Manglende vilje til å ta inn over seg kunnskap er så mye verre.

Helge Kvamme Solvik

Valgfrihet som voksen

Helge opplever at det er lettere å være voksen med en funksjonsnedsettelse, enn hva det var som barn.

– Du har ikke så mange valg når du er barn, og fysisk aktivitet er viktig. Som voksen kan man finne andre aktiviteter å drive med. Fysiske ulikheter blir irrelevante når jeg treffer mennesker som liker det samme, og når vi er like som personer, sier Helge.