Hverdagen som hørselshemmet
Jeg ønsker å være ærlig og åpen om min hverdag som hørselshemmet. Mitt ønske er at en skal få den hjelpen som trengs tidligst mulig og få på plass de hjelpemidlene som er nødvendige. Derfor ønsker jeg å skrive et innlegg om auditive prosesseringsvansker (APD).
– Hæ?! Hva sa du?
Dette var en kjent setning igjennom hele min oppvekst. Gjennom hele oppveksten måtte vi finne alternative løsninger på hvordan jeg skulle høre best mulig. Hjemme var ikke dette noe problem. Det var enkle grep som kunne gjøres for at jeg skulle høre. De tok meg på skulderen før de begynte å prate og hadde munnen rettet mot meg. Det ble en måte å fungere sosialt på. Det var en utfordring å lære å lese på munnen, men det var en absolutt nødvendighet.
Utfordringer på skolen
Frustrasjonen kokte. Lærere som ikke forstod at det var hørselen som var utfordringen. Lærere mente at jeg virket uinteressert i det som foregikk på tavla, uinteressert i å høre etter i undervisningen og at jeg var urolig i klasserommet.
Flere ganger i uka, gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen, fikk jeg beskjed om å følge med. Å høre etter. Gang på gang prøvde jeg å si ifra om at jeg hørte dårlig, at læreren måtte snakke med ansiktet mot meg, slik at jeg kunne lese på munnen og at de måtte snakke tydeligere. En enkel tilrettelegging, trodde jeg. Etter mange runder med frustrasjon og mange samtaler fikk jeg en hørselstest etter mye frem og tilbake på sykehuset.
De fant ingen feil. Øret så fint ut og alt så ut som det skulle, så vi måtte slå oss til ro med at jeg «bare» hadde konsentrasjonsvansker og at jeg måtte jobbe hardt for å minske disse og ha fokus på å konsentrere meg.
På videregående skole fikk vi større klasser, og utfordringene ble større rundt dette med hørselen. De var flinkere, jeg fikk sitte fremst, og lærerne var flinkere til å snakke høyere når jeg ba om det og de snakket med munnen rettet mot meg. De forsto. Medelever merket tydelig når jeg ikke fikk med meg det som ble sagt og gjentok det gjerne.
Livet som student
Jeg valgte å studere sosialt arbeid (sosionom). Undervisningen var som oftest i store forelesningssaler med i snitt 100 studenter til stede. Det var mye bakgrunnsstøy og manglende utstyr som for eksempel mikrofoner. Jeg var da totalt avhengig av å lese på munnen igjen. Undervisningen var energikrevende og tøff. Det kom til et punkt da kroppen sa ifra, hvilebehovet ble større og jeg klappet sammen som en kortstokk da jeg kom hjem. Jeg var utslitt etter én forelesning og måtte hjem for å sove et par timer før jeg kunne åpne en bok.
Jeg hadde en lang samtale med mamma om at noe måtte gjøres. Hun sa at vi måtte prøve på nytt å få hjelp til hørselen. Jeg var usikker på om jeg ønsket en sånn kamp igjen, men heldigvis fikk mamma overtalt meg til å få en henvisning til øre-nese-hals-avdelingen. Denne gangen fant de heller ikke noe feil med øret, men de skjønte at det var noe som ikke var helt som det skulle allikevel. De lyttet til mine utfordringer og valgte å henvise meg til audiopedagog med erfaring med auditive prosesseringsvansker (APD) og CP.
Auditive prosesseringsvansker (APD)
Dette er en kompleks og lite kjent hørsels- og kommunikasjonsvanske. Denne påvirker måten hjernen husker, tolker og tar imot den auditive informasjonen/ lyden øret tar imot. De som har APD har ofte en fungerende hørsel; hørselen er normal, men oppleves ofte som et hørselstap. Det var godt å bli forstått og lyttet til. Det er flere kjennetegn ved en APD-diagnose. Flere av disse kjente jeg meg igjen i.
Kjennetegn på auditive prosesseringsvansker (APD):
Det er flere typiske kjennetegn på auditive prosesseringsvansker (APD).
- Du blir lett forstyrret av bakgrunnsstøy, f. eks. papir, eller at flere snakker samtidig samt utfordringer i miljøer der det er mye lyd.
- Det er utfordringer med å forstå tale som er utydelig, at tale går for fort eller dialekter som er ukjent.
- Det er utfordringer med å lokalisere hvor lyden kommer fra / hvilken retning.
- Du blir sensitiv/overfølsom for enkelte lyder.
- Du gir ujevn respons når du snakkes til, f.eks. svarer helt annerledes på spørsmål eller i samtalen.
- Sier ofte «hæ?», og spør om det som ble sagt kan gjentas, oppfattelsesevnen av tale er varierende.
Hva kan gjøres for å få til en bedre hverdag med en hørselshemning?
Halvveis i sosionomutdanningen fikk jeg diagnostisert APD. Da åpnet det seg muligheter for tilrettelegginger og hjelpemidler. Små grep som kan gjøres, er å se på hverandre når man snakker sammen og ikke snakke ved for eksempel kaffemaskin eller annet som lager bakgrunnsstøy. Gi oss en klapp på skulderen. Snakk tydelig og i passe tempo. Dette sikrer god kommunikasjon. Små grupper kan være mer hensiktsmessig enn store klasser og gi visuell støtte for eksempel via PowerPoint.
Det finnes fysiske/miljømessige tiltak som for eksempel støydemping. Etter en stund fikk jeg hørselstekniske hjelpemidler. Jeg fikk Roger Pen og Roger Table Mic, som gjorde at jeg fikk lyden direkte inn på ørene. Disse hjelpemidlene bidrar med å skille ut og løfte frem stemmene til dem som prater fra bakgrunnsstøyen for å få en klarere tale både hos foreleser og i studiegrupper. Etter hvert fikk jeg skrivetolker via NAV. De omgjør direkte tale til tekst. Et fantastisk hjelpemiddel som er energisparende og gjorde studiehverdagen min mye lettere.
Jeg ønsker med dette innlegget å belyse at det finnes muligheter for å løse en hørselsutfordring og det finnes hjelp å få. Du er ikke alene med det å ikke få med deg alt som sies rundt deg. Den lengste biten var å innse det for meg selv. Min første tanke var: «Det er kun eldre mennesker som hører dårlig.» Det stemmer ikke, det kan gjelde oss alle. Ta tak i utfordringen og spar energi, få en bedre hverdag som lyttende.
Lykke til!