KIM BOEL PEDERSEN: – Det handler om et samfunn for alle!

Vi møter Kim på arbeidsplassen hans sentralt i Kristiansand. Den engasjerte sørlendingen har mange jern i ilden og travle dager, men tar mer enn gjerne en prat med CP-bladet. For hvis det han kan dele kan gi noe positivt til andre, er det ingenting som heter for dårlig tid.

– Jeg fikk beskjed som ung at jeg sannsynligvis kom til å jobbe maks 50 prosent og at jeg kanskje ble 100 prosent ufør som 26-åring, forteller han.

I dag er virkeligheten en helt annen. Kim er daglig leder i et regnskapsbyrå med rundt 110 ansatte, han har kone og tre barn, trener fotballag og er aktiv i organisasjonslivet og i kirka.

– Jeg opplever at livet mitt er ganske mye over prognosen. Og da får jeg også en følelse av at jeg har fått til veldig mye. Mer enn forventet.

Han velger bevisst hvordan han ser på sin egen situasjon.

– Jeg kunne sagt at jeg er blant den lille andelen i Norge som er uheldig og har CP. Men så snur jeg det: Jeg er også blant de to prosentene heldigste i verden, fordi jeg er født i Norge og har fått de mulighetene jeg har. Når jeg ser det sånn, blir CP en parentes sammenlignet med alt det andre i livet.

Kim understreker at det ikke er det samme som å bagatellisere utfordringene.

Treningen som gjør livet mulig

Hverdagen til Kim er som nevnt tettpakket, men også godt strukturert. For å klare å stå i full jobb, må han prioritere kroppen.

– Jeg trener to til tre timer hver dag. Det er ikke fordi jeg synes det alltid er gøy, men fordi jeg vet hva alternativet er.

Han er tydelig på sammenhengen mellom innsats og funksjon.

– Mest sannsynlig hadde jeg sittet i rullestol hvis jeg ikke hadde lagt ned det arbeidet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde det gående, men målet mitt er å jobbe slik jeg gjør nå til jeg er 70 år.

Samtidig understreker han at tilrettelegging også er en del av bildet.

– Jeg må sove mer enn mange andre og bruker rullestol til avlastning. Ting tar litt lengre tid i hverdagen. Men hvis jeg legger til rette, kan jeg bidra fullt.

Han er også opptatt av å ta hensyn. På sin egen måte.

– Jeg prøver å finne balansen mellom å se mulighetene og være realistisk. Jeg kan ikke bli politi og løpe etter tyver, men det finnes veldig mye annet jeg kan gjøre.

Veien inn i arbeidslivet

Kim beskriver veien inn i arbeidslivet som en kombinasjon av tilfeldigheter, stå på-vilje og mennesker som ga ham muligheter.

– Den dagen jeg fikk min første jobb husker jeg fortsatt som en av de lykkeligste dagene i livet mitt. Jeg trodde egentlig ikke jeg kom til å få jobb i det hele tatt, sier han.

Han startet i en organisasjon, fikk etter hvert nye oppgaver og vokste inn i ledelsen. Nye oppgaver og mer ansvar.

– Jeg søkte senere på en lederstilling jeg egentlig ikke trodde jeg kom til å få. Men jeg søkte og fikk jobben. Jeg er heldig som har fått vise hva jeg kan, og så har jeg fått tillit basert på hva de har sett.

Senere tok karrieren en ny retning, da han ble rekruttert til selskapet han i dag leder. Reisen startet som student i hovedstaden, men har ført ham tilbake til Kristiansand hvor han vokste opp.

– De ansatte meg ikke fordi jeg kunne alt, men fordi de så hvem jeg var. Jeg opplevde å bli valgt for personen jeg er, ikke bare kompetansen.

I dag leder han et selskap med mange ansatte og et tydelig verdigrunnlag.

– Vi jobber med frivillige og ideelle organisasjoner. Målet er ikke bare økonomi, men å bidra til at andre kan gjøre verden bedre.

Å starte på minus

Selv med suksess i arbeidslivet, er Kim tydelig på at han kjenner på holdninger.

– I hvert eneste jobbintervju starter jeg på minus. Folk dømmer deg ut fra førsteinntrykket. De ser gangen min og trekker slutninger om kapasitet.

Han sier det uten å nøle:

– Det er realiteten for oss med handikap. Og vi må tørre å snakke om det.

Samtidig mener han løsningen ikke bare ligger hos arbeidsgiver.

– Mange arbeidsgivere ønsker å inkludere, men systemene gjør det vanskelig. Risikoen oppleves høyere, og tilrettelegging tar tid. Det oppleves som en risiko å ansette noen som er annerledes.

Han er særlig opptatt av de mange som står utenfor arbeidslivet.

– I Norge har vi rundt 100 000 funksjonshemmede som står ufrivillig utenfor arbeid. Det er et enormt tap, både for enkeltmennesker og for samfunnet.

For Kim handler ikke dette bare om rettigheter:

– Det gir mestring å bidra. Det gir tilhørighet og et bedre liv.

Mangfold som samfunnsverdi

Engasjementet stopper nemlig ikke ved egen situasjon. Kim er opptatt av hvilket samfunn vi er i ferd med å bli.

– Hvis vi sorterer bort alt som er annerledes, får vi et iskaldt samfunn. Et samfunn der mennesker måles i hva vi produserer.

Han trekker frem utviklingen han opplever som bekymringsfull.

– Vi har blitt mer opptatt av kostnader. Mindre opptatt av menneskeverd. Og det påvirker hvordan vi ser på funksjonsnedsettelser.

For ham er mangfold helt klart en styrke, ikke en belastning.

– Et samfunn med ulike mennesker blir varmere og rikere. Vi er tjent med et samfunn der vi er forskjellig både på utsiden og på innsiden, og der det handler om å legge til rette for mest mulig glede, mestring og motivasjon for alle.

Han er også opptatt av hvordan vi omtaler funksjonshemming.

– Vi må ikke bare snakke om det som mangler. Vi må vise hva mennesker faktisk kan bidra med.

Å gi videre

Kim er tydelig på hvorfor han engasjerer seg så mye som han gjør, både på jobb og på fritiden.

– Jeg har fått så mye. Da kjenner jeg på et ansvar for å gi noe tilbake. Ikke på en tung måte, men fordi det gir mening.

Han trener et ungdomslag i fotball, engasjerer seg i organisasjoner og bruker tid på enkeltmennesker.

–  Det handler ikke først og fremst om resultater. Det viktigste er mestring, at alle opplever å få til noe. Hvis noen faller utenfor, så vet vi hvor det kan ende. Derfor må vi bry oss tidlig. Vi trenger hverandre.

Han beskriver det som ringer i vannet.

– Hvis jeg kan hjelpe én person, som igjen hjelper flere, så har det stor verdi.

Verdiene han styrer etter, er enkle men tydelige.

– Se mennesker. Spør hva de trenger. Og gjør noe med det.

Livet er fullt av muligheter

Når han blir bedt om å trekke frem én ting livet har lært ham, svarer Kim raskt:

– At livet er fullt av muligheter. Men av og til må du lete etter dem.

Han trekker frem et eksempel fra egen barndom:

– Jeg kunne gått på spesialskole og hatt en enklere hverdag. I stedet valgte foreldrene mine vanlig skole, med flere utfordringer. Det tror jeg har betydd mye for hvor jeg er i dag.

For Kim handler det ikke om å ignorere begrensninger, men om hva man velger å bruke energi på.

– Begrensningene finnes. Men det er ikke nødvendig å gi dem all oppmerksomheten. Det er mye å være takknemlig for, altså det handler for min del om å lete etter og fokusere på de tingene jeg har.

Han smiler, før han legger til:

– Det perspektivet gjør at jeg de fleste dager våkner og kjenner at livet er fullt av muligheter. Og det er kanskje det viktigste.