JOSEFINE TALLERÅS HASSELBERG: Kunsten å fortelle

Josefine har alltid vært glad i å opptre og å være kreativ. Som barn samlet hun familien til små forestillinger der hun sang, danset og spilte skuespill. Det var aldri tvil om at hun trivdes med å formidle. Likevel skulle det ta tid før hun fullt ut våget å bruke hele seg selv.

– Jeg har alltid hatt lyst til å spille skuespill, fortelle og vise fram ting. Det har vært veldig naturlig for meg, sier hun.

Etter bachelorstudiet i drama og teaterkommunikasjon valgte 23-åringen å ta et halvt år med fortellerkunst. Der og da var hun usikker på om valget var riktig, men det skulle vise seg å få stor betydning både kunstnerisk og personlig.

– Jeg følte meg ikke ferdig etter bachelor. Jeg trengte å utforske mer, og fortellerkunst ga meg rom til å gå dypere inn i både egne og andres historier, sier hun.

Å våge det vanskelige

På studiet ble hun utfordret av lærerne til å gå bort fra det lette og lekne, og tørre å utforske det sårbare.

– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte gå ordentlig inn i det vonde og vanskelige. At det var der det virkelig lå noe å hente. Det var skummelt, men jeg fikk også en enorm tillit, sier hun.

I en periode med autobiografisk fortellerkunst begynte hun å arbeide med egne erfaringer og historier fra eget liv. Én av dem tok utgangspunkt i en gymtime på ungdomsskolen. En situasjon mange kan kjenne seg igjen i, men som for Josefine fikk en helt annen dimensjon.

– Jeg var veldig usikker på hvor langt jeg kunne gå. Jeg ville formidle dette, men hvor personlig skulle jeg være?

Her ble gruppa hun jobbet i avgjørende:

– De pushet meg i riktig retning. De sa: «Du må gjøre dette. Du må vise det fram.» De løftet meg opp og fram på en utrolig fin måte.

Opplevelsen ga henne trygghet og mot til å ta steget videre. I eksamensforestillingen sto hun alene på scenen, med en ny historie i samme landskap. Denne gangen fra videregående, under et rebusløp på Ekeberg i Oslo.

– Det var veldig rart å gå fra å være flere på scenen til å stå helt alene. Nå var det bare meg og historien. Ingen å lene seg på. Det var ganske utfordrende, sier hun.

Fra å skjule til å vise fram

Josefine lever med en lett motorisk grad av CP. Hun har alltid visst at CP-en er en del av henne, men i mange år forsøkte hun å gjøre den minst mulig synlig.

– Jeg har lenge følt at den var litt rar. Noe jeg burde skjule. Men gjennom fortellerkunsten har jeg blitt mye tryggere, forteller hun.

Med støtte fra både medstudenter og lærere begynte hun å utforske hvordan CP-en kunne få plass i det sceniske uttrykket – ikke som et problem, men som en del av helheten:

– I stedet for å gjemme det bort, har jeg begynt å vise det fram. Hele meg. Også det jeg kanskje synes er litt rart eller ubehagelig.

I forestillingene bruker hun humor, kroppslige uttrykk og konkrete bilder for å forklare hvordan CP-en fungerer.

– Jeg prøver å bruke hverdagslige bilder. Som at det er noen tråder i kroppen som ikke går helt fram, eller noen koblinger som ikke fungerer. Det gjør det lettere å forstå, forklarer Josefine.

Humor har også vært et viktig verktøy.

– Jeg spiller på at det kan være litt rart å se på. Det er en måte å ufarliggjøre det på. Publikum får le litt, og så kan vi være i det sammen, sier hun.

Tilbakemeldingene har vært tydelige: Balansen mellom det sårbare og det humoristiske fungerer.

– I gruppeoppgaven fikk jeg tilbakemelding på at det jeg fortalte kunne bli noe sårt. Under eksamen jobbet jeg mye mer med vektingen. Gjøre det vondt, men også fint.

Et trygt rom

Åpenheten i klassen har skapt et helt spesielt miljø.

– Vi kan tulle med ting som utenfra kanskje kan virke sårende. Men fordi vi kjenner hverandre så godt, vet jeg at det ikke er vondt ment. De klarer å se hele meg, sier Josefine.

Medstudentene spør, er nysgjerrige og lytter.

– Jeg opplever at når jeg tør å være åpen og fortelle, får jeg mer forståelse. Folk tør å stille spørsmål når de lurer på noe.

Kontrasten til tidligere skoleår er stor.

– Det er nesten rart hvor mye som har skjedd på bare et halvt år. Hvis jeg ikke hadde tatt dette studiet, tror jeg ikke jeg hadde vært like trygg på CP-en min i dag, sier Josefine.

Hun forteller om en oppvekst preget av mobbing, manglende tilrettelegging og voksne som tok avgjørelser på hennes vegne. Familien opplevde ofte lukkede dører, snarere enn vilje til å lytte og inkludere.

– Jeg ville bare passe inn og være som alle andre. Når man er barn eller ungdom, har man ikke lyst til å være den som holder igjen gruppa eller «ødelegger» for de andre. Da er det så viktig med voksne som ser deg og spør hva du trenger, sier hun.

Konsekvensene ble store. Manglende tilrettelegging i gym førte til slutt til at Josefine måtte fritas helt.

– Jeg ble så sliten og overbelastet at det ikke gikk lenger, sier hun.

Hun forteller også om «inkluderende løsninger» som i praksis gjorde henne mer alene, som da klassen skulle i klatrepark, og hun ble foreslått å klatre barneløypene alene eller sitte ved bålet mens de andre klatret.

– Det var sikkert godt ment. Men fordi de ikke forsto, ble det bare vondt.

Å bli sett på ordentlig

Med årene har Josefine lært at verden ofte er slik. I dag opplever hun heldigvis noe annet.

– Nå har jeg folk rundt meg som ser meg og tar vare på meg, samtidig som jeg gjør det samme for dem, sier hun.

Det har gitt rom for å justere innsats og ta hensyn til egne behov.

– De sier ifra når jeg må roe ned, at jeg ikke trenger å gi alt på alle øvinger.

Samtidig kjenner hun på paradokset: ønsket om å være med på alt, og behovet for hvile.

– Det er en vanskelig balanse. Jeg får mye energi av å være sosial, men jeg er ikke alltid flink nok til å stoppe før jeg er helt utslitt, sier Josefine.

Likevel er det én ting som alltid virker: scenen.

– Når jeg jobber på scenen er jeg så full av gode følelser at smertene forsvinner. Når jeg kommer hjem og kjenner etter, da får jeg vondt. I det siste har jeg begynt å si at adrenalin er den beste smertestillende medisinen for meg.

Veien videre

Josefine er langt fra ferdig med fortellingene sine.

– Jeg har lyst til å videreutvikle forestillingene. Kanskje sette dem opp på scener rundt i Oslo eller søke støtte gjennom Den kulturelle skolesekken, sier hun, og forteller at det hadde vært gøy å sette sammen flere av historiene fra oppveksten til en større forestilling for å se utviklingen.

Én ting er sikkert:

– Jeg vil gjøre noe sammen med andre. Jeg vil jobbe sammen med andre, få deres tanker og synsvinkler.

Å stå alene på scenen med noe så personlig, krever mot.

– Det føles ganske nakent. Det er en stor del av meg jeg formidler. Men hvis jeg kan bidra til større forståelse, er det verdt det, sier hun.

Hun håper flere tør å stille ærlige spørsmål.

– Da lærer både de og jeg noe. Jeg har lært mye om hva andre tror og tenker.

For Josefine handler det ikke bare om kunst, men om å bli sett som et helt menneske.

– Nå er jeg trygg på at jeg har noe fint her. Noe jeg kan bruke på scenen og som jeg kan formidle på en forståelig og fin måte, avslutter hun.