Meny Gå til innhold

TOR-OVE GJÆRDE: Med et ekstra gir for andre

– De minste handlinger kan få de største utslag, sier Tor-Ove Gjærde (25). En tøff skoletid preget av mobbing, har gitt ham et hjerte som brenner for inkludering og et ønske om å jobbe for at andre skal få slippe å kjempe den kampen han har kjempet selv.

CP-bladet møter Tor-Ove på «Den lille Café» i Ørnes sentrum, en knapp totimers kjøretur langs kysten, sørover fra Bodø. 25-åringen har nylig kjøpt seg leilighet i nabobygda, er på flyttefot og forteller om tilstander i hjemmet som bærer preg av det. Veien inn til familiegården på Inndyr er visst heller ikke noe å anbefale for en journalist i leiebil, som ikke er vant til å ferdes på nordnorske sideveier vinterstid.

– Jeg kom meg nesten ikke ut i dag – og jeg kjenner veiene her godt, sier Tor-Ove for å understreke det.

Med seg til Ørnes har han barndomskameraten Sebastian Fagerli. Kameratene har stått sammen i medgang og motgang siden de først møttes i sandkassa i barnehagen. Begge har de nemlig opplevd at livet ikke alltid spiller på lag, og vennskapet dem imellom har vokst seg sterkere og sterkere med årene.

– Familie er familie, men venner blir familie til slutt de også, når man er mye sammen. Vennene mine har vært gode støttespillere for meg opp igjennom årene. Uansett hvilken vending diagnosen har tatt, om det er for det bedre eller det verre, så har vennene mine alltid vært der, sier Tor-Ove.

– Stakkars lærere! kommer det fra Sebastian, og kameratene bryter ut i latter.

– Du sier noe der, vi fant på mye sprell i skoletida!

VIKTIG VENNSKAP: Tor-Ove og kameraten Sebastian har støttet hverandre i tykt og tynt siden de første møttes i barnehagen. Foto: Charlotte Åsland Larsen

Tøffe tak

Han forteller om sprell og fanteri med kameratene, gode minner å se tilbake på, men skoletiden ble etter hvert tøff. Det var på ungdomsskolen at det begynte å gå galt, og skoledagene til Tor-Ove ble preget av mobbing og stygge ord.

– De årene var et helvete. Det legger jeg ikke skjul på, de var et reint helvete, sier han. Ansiktet får et alvorlig drag, og han blir stille et øyeblikk før han fortsetter: – Mobbingen gikk så langt at det gikk utover familien min også.

Han tror mange var redde for konsekvensene av å hjelpe til, at de ikke turte å kjempe imot. Han tror også at mobbere ikke alltid forstår hvilke utfall handlingene deres kan få.

– Mange forstår nok ikke konsekvensene av det de har gjort før det har gått for langt og de har ødelagt et menneske.

Etter tre vonde år på ungdomsskolen, så det ut som det verste var over. Tiden på videregående skole begynte bra, men det tok ikke lang tid før hakkingen startet der også. Etter å ha fullført det første året på naturbruk, bestemte Tor-Ove seg for at det var på tide med en pause. Han ville bort og oppleve noe nytt.

– De gjorde livet surt for meg. Jeg var lei av å være her på grunn av all mobbinga, så jeg dro på folkehøyskole og ble der i to år. Jeg har alltid vært veldig eventyrlysten, likt å reise og oppleve nye ting, sier han.

Øynene lyser opp når han snakker om tiden på folkehøyskole og levner liten tvil om at valget han tok, gjorde ham godt. Han fikk den pausen han så sårt trengte.

– Det å føle seg så mobbet at man måtte forlate kommunen, det ble for dumt. Men jeg lærte mye på folkehøyskolen, jeg vokste utrolig mye på de to årene. Vi gjorde så mye gøy, vi fant på alt mulig rart. Det er så mye som sitter igjen oppi her, av minner og av folk, sier han med en håndbevegelse mot hodet.

– Men jeg kan ikke si at jeg har lagt mobbingen bak meg, det har jeg ikke, men jeg må videre. Nå kan jeg bruke mine erfaringer til å gjøre andre klar over hvilke konsekvenser mobbing kan få.

Drømmen om fast jobb

Da tiden var inne for å fullføre videregående, ble det allmennfaglig påbygging etterfulgt av service og samferdsel som privatist. Det siste året tok han i Bergen etter anbefaling fra NAV.

– Da jeg først ble anbefalt å ta allmennfaglig påbygging, ble jeg sint. Jeg følte meg overkjørt, men jeg har nok skjønt i ettertid at det kanskje var det riktige, at jeg ikke ødela meg selv mer enn nødvendig, sier han.

Videregående fullførte han til slutt med glans, men legger ikke skjul på at det var tungt arbeid. Da eksamenstiden nærmet seg, satt han med forberedelser hver eneste dag, fast bestemt på å gjøre sitt aller beste.

– Da eksamensoppgaven kom, gikk jeg på hybelen og satte meg – og der satt jeg til oppgaven var levert. Det var kun ut av hybelen for å spise, sier han.

Da skoletiden på Vestlandet var over, flyttet Tor-Ove hjem til nord igjen. Han trivdes godt i Bergen, men det var særlig én grunn til at han flyttet tilbake til Inndyr og har blitt i nord siden:
– Og det var den eneste grunnen jeg trengte for å flytte fra Bergen. Det var at jeg skulle bli onkel. Et stort smil former seg, mens han forteller om nevøen.

– Tiden har gått fort siden. Det eneste jeg har igjen nå, er lærlingetida. Med CP er det vanskelig å få en lærlingeplass. Anleggsbransjen er tung, også for de som er funksjonsfriske, men jeg har aldri klaget over en tung arbeidsdag. Det har jeg aldri gjort, sier 25-åringen som har prøvd ut en rekke yrker siden han var 16 år gammel.

Mye av arbeidet er sesongbasert, og for tiden er han arbeidsledig. På spørsmål om hvilken jobb som står høyest på ønskelista, svarer han:

– Jeg er ute etter noe innenfor transport, logistikk og anlegg. Det er der jeg trives best, gjerne med frakt av gods.

– Om ti år ser du ham med caps, kulemage og langt skjegg, fleiper Sebastian.

Et ekstra gir

Allerede i barndommen vokste bilinteressen frem, og Tor-Ove tilbringer mye tid bak rattet og i verkstedet.

– Jeg tror de erfaringene jeg har gjort meg, helt fra barnehagen og frem til i dag, har gjort meg ganske sterk, sier Tor-Ove. Den styrken ønsker han å bruke til å hjelpe andre: – Du må ha vært mellom steinen og en hard plass for å forstå, for å si det sånn.

Og det er blant annet gjennom sin lidenskap for bil at Tor-Ove ønsker å hjelpe andre.

– Jeg er medlem av en bilklubb, hvor vi har nulltoleranse for mobbing, noe som gjør at jeg føler meg trygg sammen med de andre og kan si med stolthet at den regelen håndheves. Vi har fått en del forespørsler om medlemskap etter at jeg ble medlem, fordi jeg har vist at du ikke blir diskriminert uansett hvilken bil du kjører eller om du går skjevt. Du er velkommen uansett. Du tar ikke mer plass enn oss andre. Vi tar til oss alle som ønsker å komme, forteller han, men understreker at de naturligvis stiller samme krav til dem som blir medlemmer.

BILENTUSIAST: Tor-Ove eier to bilder og bruker mye tid bak rattet og i verkstedet. Foto: Charlotte Åsland Larsen

Tor-Ove har også vært engasjert i CP-foreningen lokalt i mange år, og det er særlig de unge han brenner for.

– Det viktigste for meg er at de som er unge i dag får den hjelpen de trenger og at de får den med en gang. Og ikke sånn som meg, som har måtte kjempe med nebb og klør for det jeg har i dag. Det ødelegger en person. Det går utover både psyken og fysikken. Det har vært min hjertesak siden dag én. Ingenting er umulig, det umulige tar bare lengre tid. Jeg har ikke tenkt å legge meg ned og slutte å slåss, sier han. Han forteller at han har vokst opp med en oppfinnsom far og en mor som aldri gir seg og at det nok er der han har disse trekkene fra.

– I væremåten kan jeg kanskje være litt brysk, men det er fordi jeg har et mål.

Han innrømmer at han har brent lyset i begge ender ved enkelte anledninger og at det kan være vanskelig å finne energi til å fortsette kampen. Når det kommer til motivasjon, er det derimot enkelt. Da kommer svaret kjapt:

– Det er bare å møte ungdommen, det, og se at de smiler når det skjer noe.