SISSEL GARNES: Vil synliggjøre det usynlige arbeidet

CP-bladet møter den erfarne psykologen på kontoret hun leier hos Regus i Bergen Business Park, som er nærmeste nabo til Flesland lufthavn. Heldigvis, for en journalist som har reist fra både støvler og paraply tidlig en mandagsmorgen i september. Ikke overraskende byr nemlig vestlandsbyen på både regn og usjenerte vindkast, men heldigvis er det både tørt og vindstille inne på kontoret til Sissel i andre etasje.

– Her har jeg holdt til siden februar og tar imot klienter både fysisk og digitalt, sier hun på kav bergensk.

Sissel er født og oppvekst i Bergen og her har hun også tatt utdannelsen sin og funnet sin plass i arbeidslivet som psykolog. Ellers kan hun fortelle at hun er glad i å lese, se på film og serier og å høre på musikk, men legger ikke skjul på at det er mer jobb og mindre fritid som privatpraktiserende.

– Men når jeg ikke jobber, så er det det landskapet jeg liker å bevege meg i. Jeg bruker … eller brukte mye tid på det, retter hun seg selv. Smaken er svært variert, og det går i alt ifra myke poptoner til hardere saker.

– Det hardeste jeg hører på er tysk “shock rock”, men jeg kan også høre på ABBA, ler hun. 

Ung psykologspire

Tankene om å bli psykolog begynte å romstere allerede da Sissel gikk på ungdomsskolen. Da hadde hun psykologi som valgfag to timer i uken og ble inspirert av en dyktig lærer.

– Da gikk det opp et lys for meg. For det første formidlet læreren veldig godt om faget, så jeg ble interessert. Og så tenkte jeg at det her er en jobb jeg tror jeg kan gjøre, hvor rullestolen ikke vil være en hindring, sier hun.

Etter videregående tok hun et fag på universitetet, som et slags prøveprosjekt for å se hvordan det gikk.

– Det gikk bra, og så gikk jeg videre på grunnfagsstudium i psykologi, som det het den gang. Jeg gikk også videre med engelsk og litteraturvitenskap som grunnfag, men da jeg hadde kommet så langt at jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville fortsette med og ta mellomfag i, hadde jeg kommet inn på det som heter profesjonsstudiet i psykologi. Der var jeg i fem år – og fullførte i 2002, sier hun.

Hun ser tilbake på studietiden som en veldig fin, men også krevende tid med mye planlegging for å få studiehverdagen til å gå rundt.

– Jeg trivdes veldig godt på universitetet, både med studiet og de andre på kullet, men når jeg ser tilbake på det i dag, forstår jeg ikke hvordan jeg klarte det, sier Sissel, som nettopp hadde flyttet ut av barndomshjemmet i en alder av 20 år.

– Jeg leide en kommunal bolig, hadde litt hjemmehjelp, litt hjemmesykepleie og litt TT-tjeneste. Ellers klarte jeg meg selv, og det var utrolig mye logistikk for å komme seg til de ulike forelesningene, ofte i lite tilrettelagte bygg. Men det gikk rundt, og det var ikke noe jeg tenkte over da, sier hun og forteller at det generelt var lite praktisk hjelp å få på den tiden.

Etter hvert ansatte NAV et par studenter, som hjalp henne med det praktiske på universitetet noen få timer i uken. I dag har hun en BPA-ordningen kombinert med funksjonsassistanse, som kom på plass da hun begynte å jobbe i 2003.

– Jeg ble anbefalt å søke av en kontaktperson i kommunen og har ikke sett meg tilbake siden. Det var en kjempeovergang, men bare positivt. Jeg har vært heldig og har hatt en veldig fin og stabil ordning, sier hun. 

På tide med noe nytt

Kort tid etter at hun fullførte studiet, tok Sissel fatt på sin første jobb som psykolog i PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste) i Bergen kommune. Der hadde hun ansvar for et antall skoler, samarbeidet med dem og fulgte opp enkeltelever med ulike behov i skolene.

– Det har vært veldig lærerikt. Alt som påvirker skolenhverdagen, og at du ikke får utbytte av den vanlige undervisningen, kan være vårt bord. Det er et takknemlig og fint felt å være i. Jeg jobber der fortsatt, men har permisjon i ett år nå for å se hva jeg kan få til her, sier hun og sikter til egen praksis.

Da hun fikk permisjon i februar, hadde ideen om egen praksis allerede fått spire og gro en stund.

– Det er gjerne forventet at man skal bytte litt jobb, men så er det ikke alltid like enkelt når man er rullestolbruker eller har en funksjonsnedsettelse. Jeg opplever at det er vanskelig å komme til på jobbintervju og vanskelig å finne reduserte stillinger, sier Sissel som i dag jobber i en 50 prosent stilling.

Det praktiske rundt det å starte egen praksis har også vært tidkrevende, men hun forteller at det var på tide å gjøre noe annet.

– Jeg kom til et punkt der jeg kjente at jeg måtte gjøre noe nytt og at hvis jeg ikke gjør det nå, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Jeg har også tenkt at det blir for vanskelig, men så var det litt «nå eller aldri», sier hun. Og dermed startet jobben med å lete etter lokaler, tenke på hvilke klienter hun hadde lyst til å ta imot og hvordan praksisen skulle se ut.

– Jeg var så heldig at jeg fikk tilbud om å ta imot voksne pasienter fra en venninne som er fysioterapeut, hvor hun så at det også var behov for psykologhjelp. Jeg startet et enkeltpersonforetak og begynte forsiktig med videokonsultasjoner hjemmefra på kveldstid, sier hun.

Etter ett års tid bestemte hun seg for å satse for fullt.

Det usynlige arbeidet

Gjennom 20 år i PPT har Sissel opparbeidet seg god erfaring fra arbeid med barn og familier.

– Det er ikke så mye klassisk terapi eller behandling, så det var spennende å prøve ut da jeg fikk voksne klienter, sier hun.

Nå tar hun imot klienter i alle aldre og ønsket også å tilby behandling tilpasset personer med nedsatt funksjonsevne i enda større grad.

– Jeg har hatt noen klienter med funksjonsnedsettelse, men absolutt ikke nok. Det er noe jeg ønsker å gjøre mer av, sier hun, og forklarer det med at hun selv har blitt mer bevisst på fordommene i samfunnet og hvordan disse virker inn på folk. Hun er opptatt av å belyse det usynlige planleggingsarbeidet som personer med nedsatt funksjonsevne må gjøre for å delta i samfunnet og den ekstra belastningen det skaper.

– Enten kommer det på toppen av psykiske vansker man har, eller så kan det bidra til at man utvikler noen vansker. Det vi har med oss fra barndommen har også noe å si, sier hun. Psykologen forteller at tidligere opplevelser er med på å forme oss, reaksjonsmønstrene våre og følelsene våre:

– Hvis du blir vant til at du ikke skal ta for mye plass eller at folk ikke stiller de samme forventningene til deg som de gjør til andre, kan det fort bli til noe vanskelig.

Derfor ønsker hun at det skal finnes psykologer som kjenner til disse problemstillingene.

– Det er noe med det å komme et sted hvor man ikke trenger å forklare alt og at noen bare vet, sier hun.

Arbeid mot fordommer

For å bryte ned fordommer mot personer med nedsatt funksjonsevne mener Sissel at vi trenger flere som er synlige i samfunnet.

– Det trenger ikke være funkiser som er kjendiser, men bare flere folk med funksjonsnedsettelser ute i samfunnet som lever helt vanlige liv. Og da må det bli lettere å nettopp fungere helt vanlig ute i samfunnet, sier hun, og peker på samfunnsskapte barrierer som hindrer deltakelse.

– Å si at du ikke tenker over at jeg bruker rullestol, er heller ikke det komplimentet noen tror. Da er det en viktig del av meg som du ikke anerkjenner eller tar på alvor. Jeg forstår at det Ikke er vondt ment, men det skaper mer arbeid for meg. Det er noe med det å slippe å alltid være den som må tenke på seg selv. Det er godt å bli tenkt på noen ganger, sier hun, og peker blant annet på at andre må gjøre en innsats for å sikre at lønningspilsen eller vennemiddagen foregår på et sted som er tilgjengelig også for rullestolbrukere.

I tillegg til arbeidet med klienter har Sissel et ønske om å nå ut med kunnskap og informasjon til et hjelpesystem som ikke alltid er til hjelp. Særlig ønsker hun et oppgjør med holdningene hun har erfart som mangeårig bruker av hjemmesykepleien på kveld og natt.

– Gapet mellom hva assistentene og hjemmesykepleien gjør, blir så stort. På dagtid er det jeg som har kontrollen og bestemmer hvordan livet skal se ut, men en time på kveldstid bestemmer jeg ikke lenger. Da er jeg pasient, og de virker lite bevisste på den jobben de skal gjøre og hvor mye makt de har, sier hun.

Hverdagspsykolog

Sissel er opptatt av å gjøre det litt mindre mystisk og skummelt å gå til psykolog. Hun er også opptatt av at alle som strever med noe, skal få god nok utredning, slik at ingen blir undervurdert.

– Jeg synes det er viktig at folk bruker tid på å finne en psykolog de føler seg komfortabel med. Spør deg selv om du føler deg trygg og komfortabel med denne personen. Føles det trygt å dele? Hvis du ikke har en opplevelse av en god og trygg relasjon, har du kanskje ikke funnet riktig behandler for deg, sier hun.

Det betyr ikke at pasienten bestemmer hvilken behandling som er riktig, men man må ha en felles forståelse i bunn.

– Jeg har veldig lyst til at psykologi, terapi og behandling skal bli mer hverdagslig og allmenngyldig. At folk ikke skal tenke at de må følge et behandlingsløp over lang tid, men at terapi er hjelp og støtte som man kan oppsøke og få når man trenger det. Og så kan man oppsøke det igjen neste gang man trenger det, sier hun, og legger til:

– Jeg har en assistent som sier at hun ønsker seg en fastpsykolog, akkurat som en fastlege, hvor man kan ta en innsjekk en gang imellom, sier hun.