LIV KNEPPEN GRØNVIGH: – Min mor sa at det måtte bli "Liv"

CP-bladet møter den spreke 92-åringen i leiligheten hennes på Hovseter i Oslo. På veggene henger det familiebilder og minner fra et langt liv.

– Jeg har vært heldig, veldig heldig. Jeg har vokst opp med snille og tålmodige foreldre og søsken og var aldri på institusjon som barn, sier Liv. Hun vet ikke om det var et aktivt valgt foreldrene tok, men det var aldri snakk om at hun skulle sendes bort.

– Jeg bodde hjemme og begynte på Lauta skole på vestsiden i Åsnes. Skolen lå to kilometer unna der vi bodde. På vinteren satt jeg på sparkstøtting og på sommeren satt jeg bakpå en sykkel frem og tilbake. Det ble ordnet slik at jeg og den ene søsteren min gikk på skolen samme dag. Jeg var ferdig en time før henne og ventet jeg til hun var ferdig, så kjørte hun meg hjem, sier Liv og blir stille før hun fortsetter:

– Vi var ikke store klassen den gangen, vet du, og det som forundrer meg var at jeg aldri ble mobbet. Aldri. Det vet jeg ikke hva er. Jeg har hatt et veldig godt liv.

Visste ikke hva det var

Det skulle ta lang tid før Liv og familien fikk vite at det var cerebral parese hun hadde. Som barn var hun mye på klinikken på Sophies Minde og hun var innlagt på det gamle Rikshospitalet.

– Det er noe av det første jeg kan huske, tror jeg. Jeg ble innlagt der da jeg var tre år gammel og ble der i ett og et halvt år til observasjon. Det var lenge for et lite barn. Det var masse gjetninger, men de fant ikke ut hva som feilte meg, forteller Liv.

Foreldrene hennes hadde ikke råd til å reise så mye frem og tilbake, og hun kan ikke huske at det var så mye besøk den gangen.

– Men en ting jeg kan huske, var at jeg ble kjørt på badet fordi jeg ikke ville ha melk, sier hun. Og beskjeden er like klar i en alder av 92 år, som den var da: – Jeg drikker ikke melk den dag i dag. Det vil jeg ikke ha! Latteren sitter løst mens hun mimrer tilbake.

Til tross for et langt opphold på Rikshospitalet og iherdige forsøk på å finne ut hva det var med den lille jenta, så uteble svarene og det gikk mange år før de kom.

– Det var en lege som fortalte meg det da jeg gikk på handelsskolen. Jeg husker så godt at han satt på kanten av skrivebordet, vippet med beina og fortalte meg om cerebral parese og at det var det jeg hadde, sier Liv, som synes å huske at hun hadde blitt 25 år gammel da diagnosen ble satt.

Siden har hun vært åpen om CPen når folk spør, men har inntrykk av at få vet hva CP er. Hun har selv CP i høyre side, og forteller at skaden skjedde i forbindelse med en dramatisk setefødsel.

– Jeg tror ikke det var en selvfølge at det skulle gå godt, og min mor sa at navnet mitt ikke kunne bli noe annet enn «Liv».

Stor søskenflokk

Liv har bodd lenge i Oslo, men har sine røtter i Flisa hvor hun bodde til hun var 14-15 år gammel. Det er lenge siden foreldrene gikk bort, og av søskenflokken på ti er de to igjen. Liv setter pris på den tiden de hadde sammen, og minnes gode stunder hjemme i huset ved Glomma.

– Jeg har vokst opp så nær Glomma at jeg ikke kunne gå bak huset - for da raste jeg utfor. Jeg raste nedover kant i kant med berget tre ganger, kan du si, forteller hun og fortsetter:

– Naboene lurte på hvorfor jeg var hjemme og ikke på institusjon den gangen, men da svarte min far at «Jeg greier henne, som jeg har greid de andre».

På den tiden rådet det en oppfatning om at funksjonshemmede hadde det best på institusjon, og naboene var nok vant til at det var slik det var. Da Liv ble konfirmert overtok faren et småbruk lenger inne, og i dag er barndomshjemmet ved Glomma revet.

– Faren min var bygningssnekker, og var mye borte etter krigen. Da var det ikke jobb å få hjemme, og han måtte ukependle med buss fra Flisa. Til å begynne med hadde han ikke lørdagsfri en gang. Han kom hjem med skittentøyet og skiftet til rent, så var det av sted på arbeid igjen, sier Liv og forteller videre at han har vært med å sette opp noen av blokkene på Holmen i Oslo, ikke langt unna der hun bor i dag. Mens faren arbeidet, var moren hjemme med ungene.

– Det var mye å gjøre, men hun var lett på foten og sikkert glad i livet hun som meg, sier Liv.

Møtet med arbeidslivet

Etter å ha fullført grunnskolen i hjemkommunen, begynte Liv på det som i dag er Lundheim folkehøyskole på Moi i Rogaland. Der gikk hun sammen med andre funksjonshemmede.

– Da jeg gikk der var det ti år siden skolen ble startet. Rektor spurte om jeg ville skrive prolog til avslutningsfesten, og da skrev jeg en tekst på ti vers som sto på trykk i Solglimt, forteller Liv, som reiste rundt hele Sørlandet for å lese teksten sin den neste tiden. Solglimt heter i dag Handikapnytt.

Etter Lundheim gikk veien videre til Drottningborg handelsskole. Det var rektor på Lundheim som søkte henne videre dit, hvor hun gikk sammen med funksjonsfriske.

– Vi har fire handikappede. Alle ble behandlet likt, og ingen ble tatt ut fra undervisningen, forteller hun.

Deretter ble det noen år på Sophies Minde Yrkesskole, før hun tok fatt på arbeidslivet i Teledirektoratet.

– Der jobbet jeg på sentralbordet i fire år, før det ble for tungt. Det var ikke TT-ordning den gangen, så det var vanskelig å komme seg frem og tilbake, sier Liv, som etter hvert giftet seg med sin første mann og ble hjemmeværende. Det var et uhell på bussen som satte det endelige punktumet for arbeidskarrieren.

– Jeg gled på fotbrettet da jeg skulle på bussen, og har arr etter kuttet den dag i dag. Da ble jeg sykmeldt i seks uker. Da mannen min hentet meg på legevakta etterpå ga han klar beskjed: “Nå skal du slutte å jobbe”. “Nei, det skal jeg ikke”, sa jeg bestemt, men det ble for vanskelig å komme meg til og fra jobb, sier Liv, som bodde på Sagene i Oslo den gangen.

– Jeg får fortsatt hjemlengsel når jeg reiser forbi Sagene. Der er det virkelig fint.

Ivrig lyriker

Stuebordet er dekket med finservise, som var en bryllupsgave da hun giftet seg med sin andre mann. Mens vi snakker, serverer hun både kaffe og sjokoladekake. Hennes første mann gikk bort så altfor tidlig, og etter fire år alene møtte hun Johan under et treningsopphold på Beitostølen helsesportsenter. De to skulle senere gifte seg.

– Han var organist og sammen dro vi rundt for å spille piano og lese dikt. Vi var på sykehjem og andre institusjoner. Han hjalp meg mye, sier Liv og minnes en fin tid. Johan fikk etter hvert Parkinsons sykdom og det ble mindre og mindre av det.

På veggen i stua henger et bilde av Glomma og flere av diktene hennes.

– Jeg savner Glomma, og har skrevet dikt om både Glomma og litt av hvert, sier Liv, som finner mye inspirasjon i naturen og i årstidene. Hun har ikke gitt ut noe, men forteller at hun har fått samlet flere dikt i et hefte. Det var på et behandlingsopphold at hun møtte et ektepar som viste stor interesse for diktene hennes, og ønsker å gjøre noe med dem. Hun sendte over noen dikt, og fikk et hefte tilbake.

– Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. Det føler jeg nesten som en sorg, sier hun, men leser opp flere av diktene sine med stor innlevelse.

Et helt normalt liv

Daglig hjelp fra hjemmetjenesten og praktisk bistand gjør det mulig for henne å fortsette og bo hjemme i leiligheten som hun tidligere delte med ektemannen. Nå er det 21 år siden han gikk bort.

– Jeg har jo fylt nittito år nå, det er nesten rart, ler hun. Når kameraet kommer frem for å ta bildene du ser på disse sidene, utbryter hun lattermildt:

– Jeg ser så gammel ut. Jeg ligner på bestemoren min!

Hun må innrømme at leddene har blitt stivere og at spasmene har blitt flere. Hun blir fortere sliten, men ønsker å bo hjemme så lenge det går. I dag bruker hun rullestol, men gikk tidligere med stokk. Da hun mistet sin første mann ble én stokk til to, for å tørre og gå over gaten alene.

– Jeg husker det kom en dame bak meg en gang å spurte “Hvordan går dette da”? Det så nok strevsomt ut. Jeg har pacemaker, selv om jeg aldri hadde hatt noe med hjertet før. Fastlegen ble også overrasket, men kanskje det er fordi det har vært strevsomt å gå. Jeg sleit jo sko som bare det under krigen, husker jeg. Det kan ha tatt på hjertet det, sier hun.

I dag ser Liv frem til varmere tider og bare veier, med mulighet for å komme seg til kirken, som har betydd mye for henne gjennom hele livet, igjen. Vintervær og gravearbeid har gjort det vanskelig å kjøre den vanlige ruten.

– Jeg har ikke så god stedsans, den tror jeg CPen har ødelagt. Jeg husker at moren min sa at hun kunne snu meg rundt to ganger da jeg var barn, så fant jeg ikke hjem, ler hun. Etter litt betenkningstid sier hun:

– Jeg synes jeg har levd et ganske normalt liv, jeg. Jeg har vært veldig glad i livet. Jeg har lett for å komme i kontakt med mennesker, og har aldri kjent på utenskap. Det forundrer meg, for jeg hører så mye om mobbing. Vi hadde jo små klasser og jeg bodde på landsbygda da jeg vokste opp, det var kanskje redningen.