Meny Gå til innhold

Teodor Sven Bø (22) Lagde film av en av sine største utfordringer

Det er sjelden Teodor Sven Bø (22) deler at han har CP. Men i den egenproduserte filmen «Skyggesiden» er han både åpen om diagnosen og sin frykt for at den skulle hindre ham i å ta lappen. Kortfilmen hans ble nominert under årets Bergens Internasjonale Filmfestival (BIFF).

Teodor Sven Bø (22) har mild grad av CP, og inntil nylig var det bare de nærmeste som visste at han har diagnosen.

– Det er ikke fordi jeg har hatt et sterkt ønske om å skjule det, men jeg fant liksom aldri et naturlig tidspunkt å flette CP inn i samtalen, forteller Bø.

CP-bladet møter 22-åringen hjemme i kollektivet hvor han bor sammen to kompiser midt i hjertet av Grunerløkka, i Oslo. Utenfor leiligheten har høsten for lengst gjort sitt inntog – med nakne trær og irrøde, gule og oransje blader som nærmest limer seg fast i asfalt og brostein. Det er en typisk høstdag i hovedstaden, med yr og vind om hverandre.

Bø står i døra på den gule bygården og ønsker velkommen. Leiligheten bærer tydelig preg av at her bor det en gjeng med unge gutter - det er enkelt møblert, lite pynt og staffasje på bord og vegger, og i gangen står det en solid haug med sneakers.

I en liten sofagruppe i stuen setter vi oss ned og praten sitter løst fra første sekund.

Teodor Sven Bø er oppvokst på Randaberg, like utenfor Stavanger, sammen med mor, far og tre brødre. Men da han fylte 18 år flyttet han til hovedstaten for å studere film. Et naturlig valg, ettersom han alltid har vært glad i historiefortelling. Først i form av tegninger, så med fotoapparat og bilder, og til slutt med film.

– Det å kunne formidle en historie som andre kan kjenne seg igjen i eller føle noe av å se på er alltid et mål, forteller han entusiastisk.

Filmprosjekt

Filmen «Skyggesiden» var et skoleprosjekt som en del av bachelorgraden han tok i film og TV ved Westerdals - Høyskolen Kristiania. Studentene fikk oppgaven «Lag noe som betyr noe for deg», og Bø visste umiddelbart at dette var hans mulighet til å gi lærere, klassekamerater og publikum et innblikk i hvordan det er å leve med CP. Og vise noen av utfordringene som følger med diagnosen.

– Fra dagen jeg startet å studere fikk jeg høre at det å ha sertifikat nærmest var viktigere enn selve utdanningen. Det er en forventning i bransjen at alle har mulighet til å kjøre rundt, hente folk og utstyr på egenhånd – og om du ikke har lappen havner du bakerst i køen når du søker jobb, forteller han.

Engstelsen for at han ikke skulle klare det startet i det små, men vokste seg større og større med tiden.

– Jeg visste hvor viktig dette var for fremtiden min innen film. Jeg har alltid funnet måter å kompensere på tidligere, men dette var Statens Vegvesen, liksom. Så firkantet som man kan få det. Så jeg gruet meg og utsatte det så lenge jeg kunne. Det jeg fryktet mest var å få beskjed om at det ikke var mulig for meg å ta lappen på grunn av svakere funksjon i høyresiden.

Og det var nettopp denne frykten han ønsket å formidle i sitt filmprosjekt.

Filmen ble filmet hjemme i Randaberg over en drøy uke, og klippet sammen på noen uker. I filmen deltar også moren og hans to yngre brødre.


Positive tilbakemeldinger

Responsen på filmen har vært udelt positiv.

– Det var mange i klassen som ble ganske sjokka, fordi de ikke visste at jeg har CP. Flere sa at de synes det var viktig å få innblikk i tankeprosessen og bekymringene mine. Og lærerne som hadde understreket viktigheten av å ta lappen for oss, skjønte at det ikke var «bare» å ta lappen for meg.

Men de viktigste tilbakemeldingene kom under testvisningene.

– Det var blant annet en med en ME-diagnose som sa at han kjente seg veldig igjen, og en forelder som kjente seg igjen i mammas engstelse. Det viser at filmen treffer flere målgrupper – og at jeg har truffet med det jeg ønsker å formidle.

At han i tillegg skulle få vise filmen sin på kinolerret under en stor filmfestival ble en kjempebonus.

– Det var veldig kult at BIFF valgte ut min film som en av fem filmer i sjangeren «norsk kortdokumentar». Det er en mulighet til å vise seg frem til et større publikum. Men det var også litt kleint med alt fokuset på meg, det føles litt selvsentrert.

At filmen ikke nådde helt opp under filmfestivalen i slutten av oktober, spilte ingen rolle for 22-åringen.

– Det var en ære bare å være nominert og få vist frem en så personlig film.

Blant publikum i Bergen satt en stolt mamma og pappa, og kompisen som var fotograf på filmen.

– Mamma og pappa er nok mine største fans og har støttet meg hele veien.


Barndommen

Vi hopper raskt tilbake til barndommen i Randaberg. Teodor Sven Bø er fra en aktiv familie, og han har holdt på med alt fra snowboard, skating og tricking. Familien har alltid vært opptatt av at diagnosen ikke skal stå i sentrum. Det betød at det ikke var fokus på begrensninger, men snarere å finne sin egen måte å få til ting på. For prøve skulle man, det var beskjeden.

– Jeg er veldig takknemlig for at mamma og pappa var litt tøffe og presset meg til å prøve – det har gjort at jeg ønsker å klare meg selv. Jeg har ikke latt CP-en begrense meg, men har i stedet brukt lengre tid og funnet alternative løsninger. Som når kameratene mine brukte et par uker på å lære seg backflip (baklengs salto) på trampolinen – så brukte jeg to somre, men jeg klarte det til slutt, forklarer 22-åringen, og fortsetter:

– Det var litt sånn: «Prøv igjen eller gjør noe annet». Så da det etter hvert ble tydelig at jeg ikke kom til å bli god i fotball, så begynte jeg heller med snowboard og andre ting. Man må liksom bare finne sin greie.

Han opplevde, som mange andre med CP eller andre diagnoser, at han på skolen fikk kommentarer på gangen sin, hvordan han løp i gymmen, sparket fotballen og så videre – men tror likevel han slapp billig unna i forhold til andre.

– Sånne kommentarer var selvfølgelig kjipt, men jeg opplevde heldigvis aldri noe som har satt dype spor.

Diskrimineres

Det som kanskje har gjort ham mest opprørt er noe som har skjedd gjentatte ganger i voksen alder. Å bli kastet ut fra utesteder eller ikke slippe inn fordi dørvaktene mener han er overstadig beruset. Når den ustøe gangen eller gestikuleringen egentlig skyldes CP-diagnosen.

– Det ekstraspørsmålet jeg alltid får «Hvor mange øl har du drukket, egentlig?», føles så utrolig kjipt. At vi er ute en stor kompisgjeng sammen, og at jeg ofte ikke får være med hele kvelden fordi en dørvakt mener jeg er for full.

Bø har til og med fått et signert dokument fra fastlegen sin hvor det står om CP-diagnosen, i håp om å unngå slike situasjoner i fremtiden. Men selv ikke det har vært nok.

– Det var senest for et par uker siden at jeg opplevde at dørvakten ikke trodde meg da heller. Hva skal jeg gjøre? Utad rister jeg det av meg, men dette er virkelig en utfordring.

Dette er dessverre en problemstilling CP-foreningen er godt kjent med og vet at mange medlemmer opplever.

Jobb og fremtid

Arbeidslivet har så langt vært en eneste stor opptur for den nyutdannede film- og TV-produsenten. Da bachelorgraden var ferdig i våres fikk han tilbud om en fast stilling i produksjonsselskapet Willy Nikkers. Her jobber han blant annet med produksjon av reklamefilmer og kampanjer for små og store kunder, fra alle slags bransjer.

– Skolen var springbrettet ut i jobbverden og alt har egentlig gått i ett siden. Det ble ingen sommerferie, men masse jobb i stedet. Det har vært slitsomt, men veldig lærerikt og gøy! Det er bra folk, ingen dag er lik og høy arbeidsmoral.

På spørsmål om fremtidsplaner er han noe mer usikker. Akkurat nå har han jo drømmejobben.

– Jeg er veldig fornøyd her jeg er nå. Og ser jeg langt fremover er det eneste jeg vet at jeg kommer til å bli boende i Oslo. For i min bransje er det her det skjer.

Han røper at han ikke er flink til å ta hensyn til CP-diagnosen og at det blir lite tid til hvile mellom hektiske jobbuker.

– Jeg har alltid gønnet på og er ikke så god på å innse mine begrensninger. Det kan jeg nok med fordel bli flinkere til!

Men siden filmen «Skyggesiden» ikke viste hvordan det gikk med kjøreprosjektet – hvordan gikk det egentlig?

– Jeg var så nervøs den siste uken før oppkjøring at jeg fikk fysiske reaksjoner – jeg kastet opp og fikk ikke sove. Men vet du, JEG BESTOD! Det var som om 50 kilo forsvant fra skuldrene mine, og jeg følte meg mer voksen med en gang, forteller den ferske innehaveren av automatlappen.

Og hvordan føles det at flere nå vet om diagnosen din?

– Litt rart. Jeg ønsker jo absolutt ikke at det skal definere meg, og at folk skal tro at jeg ikke kan være med på ting på grunn av begrensninger. Samtidig er det litt digg å snakke åpent og ærlig om det. For min egen del har trangen til å prøve å skjule det forsvunnet litt. Haha, jeg valgte jo å lage en film om det, liksom!