Meny Gå til innhold

INGER BILLE OM FLYTTINGEN: - Jeg har fått et nytt liv!

For to år siden gjorde Inger Bille (58) fra Bærum en stor endring i livet sitt. Hun bestemte seg for å flytte fra en vanlig HC-leilighet på Rykkinn til en omsorgsbolig i Sandvika. Det har hun ikke angret et sekund på.

«Velkommen til Inger Bille» står det på et rødt hjerte på utsiden av inngangsdøren til leiligheten i fjerde etasje midt i sentrum av Sandvika.

- Jeg har jobbet hardt for å komme hit, men da jeg først kom på plass så føltes det bare helt fantastisk godt, sier Inger.

CP-bladet møter henne hjemme i den 55 kvadratmeter store leiligheten. Her har hun gang, kjøkken, stue, soverom, bad og en egen solrik veranda.  I tillegg er det mange fellesarealer både ute og inne. Like utenfor døra ligger kjøpesenter, kafeer, restauranter, kino, kulturhus, tog- og busstasjon og mange flotte turområder.

Hjemmekoselig

Leiligheten er godt tilrettelagt, men samtidig hjemmekoselig – det er lite som minner om det man kanskje forbinder med en typisk omsorgsbolig. Veggene er fylt med malerier, bilder og andre minner og i vinduene står lys, hjerter og suvenirer fra ulike reiser - Inger har satt sitt personlige preg på hver eneste krik og krok i leiligheten.

Den største forskjellen fra en vanlig leilighet er at det to etasjer under Ingers leilighet alltid sitter hjelpepleiere og annen bemanning, klare til å hjelpe så fort beboerne ber om det.

Men veien til omsorgsboligen har vært både lang og kronglete. I 26 år bodde Inger i en vanlig HC-leilighet i en stor boligblokk på Rykkinn. Der trivdes hun lenge veldig godt, men da senfølgene av CP-en virkelig begynte å melde sin ankomst tidlig i 40-årene, skjønte Inger at hun snart ville trenge mer hjelp. Hun var mer sliten, hadde mer spasmer, var ustø og falt stadig. Hvis hun falt kunne det ta en hel time før hjemmesykepleien var på plass for å hjelpe henne. Etter flere fallepisoder følte hun seg stadig mer utrygg, bekymret og engstelig.

- Jeg tenkte: «Hva gjør jeg nå?», «Jeg klarer ikke dette!» Noe måtte skje og jeg begynte å undersøke hvilke andre muligheter som fantes, forteller Inger.

Utrygg og sliten

I tillegg til en økende følelse av utrygghet ble hun også stadig mer lei av alt ansvaret knyttet til å administrere sin egen BPA-ordning. I en årrekke hadde hun 15 timer med BPA i uken, men organiseringen av ordningen gjorde henne sliten. Det ble rett og slett for mye å holde styr på.

Etter å ha gjort en del research på omsorgsboliger begynte Inger å bli mer fortrolig med tanken på å flytte til denne boformen selv. Først var hun skeptisk, men etter mange runder og et par års tenketid følte hun at dette var rett alternativ for henne. Omsorgsboligen i Sandvika var dit hun ville.

- Jeg gikk til kommunen og sa at tiden var inne for en forandring. Der møtte jeg mye motstand, og fikk erfare hvor viktig det er å ha sterke mennesker rundt seg i en sånn prosess. Med både fastlege og familie på laget styrket jeg argumentasjonen min, og etter mange runder med kommunen fikk jeg til slutt et tilbud om å få flytte til Sandvika.

Dagen etter at hun mottok tilbudet var hun på visning i leiligheten hun nå bor i.

- Jeg følte meg så heldig. Jeg bestemte meg der og da for å bare ha positive tanker og bare hoppe i det, sier hun.

Ikke et sykehjem

Inger innrømmer at hun, som mange andre, også hadde negative tanker om å skulle bo i en omsorgsbolig. Hun var redd for å bli institusjonalisert – ikke kunne styre hverdagen selv, men bare forholde seg til rutiner og regler. Slik ble det heldigvis ikke.

- Dette skal ikke være et sykehjem eller en institusjon, men mitt hjem. Derfor var det viktig for meg å ha et møte med ledelsen så tidlig som mulig. Dette er min leilighet og jeg må selv bestemme hvordan jeg vil ha det. De ansatte må være ydmyke og respektere mine grenser – det er mitt liv, og mitt privatliv. De kan ikke bare komme busende inn i leiligheten min, de må ringe på – og kun komme når det er jeg som har bedt dem om det.

Ved å være tydelig og bestemt fikk de fra dag én et godt samarbeid og kommunikasjon.

- Jeg føler meg så fri her, og faktisk også mer selvstendig. Jeg har mindre ansvar og er trygg. Om jeg vil spise middag her, i kantina eller ute er helt opp til meg. Det er ingen som legger seg opp i hva jeg gjør og ikke gjør. Og så er jeg aldri alene, jeg kan alltid oppsøke kontakt med andre om jeg ønsker det.

Mindre spasmer

For det er mange ulike beboere i den syv etasjer store omsorgsboligen i Sandvika. Det er flest eldre, noen med MS, noen med CP og mange med store hjelpebehov. Inger er en av beboerne med minst hjelpebehov, og har dermed kun morgenstell og frokost som en del av den faste daglige rutinen. Trenger hun hjelp til andre ting i løpet av dagen må hun selv ta kontakt.

- Jeg kan få hjelp og støtte akkurat når jeg trenger det. Så selv om det er dyrt å bo her føler jeg virkelig at det er verdt det. Jeg har det mye bedre i meg selv, og føler til og med at CP-en har blitt bedre. Jeg har mindre spasmer og mer energi!

58-åringen har mange interesser og en aktiv hverdag. Hun er likemann i CP-foreningen nasjonalt og er også aktiv i CP-foreningen lokalt. En gang i måneden er hun på «Åpent Hus» på Berg Gård. I tillegg er hun glad i å reise, gå på kino, teater, konserter, trening, svømming og andre sosiale ting. Da er det greit å bo midt i sentrum med mange tilbud like utenfor døren.

- Mye klarer jeg å gjøre på egenhånd, men jeg har også BPA 10 timer i uken – det holder i massevis her jeg bor nå.

Ikke for alle

 

CP-bladet får en omvisning i resten av bygningen også. I andre etasje har de ansatte kontorer, og det er blant annet en TV-stue, kantine, frisør og fotpleie for beboerne. Hvilke tilbud de ønsker å benytte seg av er opp til hver og en. Selv om fellesarealene har mer institusjonspreg over seg, er det også her gjort et forsøk på å gjøre det mer hjemmekoselig ved å bruke varme farger, blomster og fargerike fliser på gulvene.

Inger har ikke angret et sekund på flyttingen i 2016.

- For meg har dette betydd alt, jeg har fått en ny hverdag og et nytt liv. Og jeg flyttet på akkurat rett tidspunkt – hjelpebehovene mine har blitt større de siste årene, og jeg hadde det ikke bra i den bosituasjonen jeg var i. Men alle med CP er forskjellige, og å bo i en omsorgsbolig er ikke for alle. Du må selv finne ut hvilke behov du har, og velge bosituasjon ut ifra det, sier Inger, og kommer med noen velmente råd til andre som ønsker å gjøre som henne:

- Gjør noe før det er for sent! Kjenn etter, lytt til din egen kropp, vær ærlig med deg selv og ta kontakt med kommunen. Bosituasjonen betyr mer enn du tror!