Hopp til hovedmeny Hopp til innhold

ADRIAN BJØRNDAL: Foto for livet

Alene. Ensom. Utenfor. Dette er ord Adrian Bjørdal (23) bruker for å beskrive sin barndom og ungdomstid. Men da han startet på en fotolinje for fem år siden endret alt seg.

– Fotograferingen har reddet livet mitt. Uten bildene hadde jeg ikke vært her i dag, det er jeg ganske sikker på, forteller 23-åringen fra Kolbotn.

Ni år gammel flyttet Adrian og hans familie til Kolbotn. Der begynte han i fjerde klasse, og det tok ikke lang tid før mobbingen startet.

Skolehverdagen var i flere år preget av erting, utestenging og baksnakking.

– Jeg hadde ingen venner, og gruet meg ofte til å gå på skolen. Friminuttene var verst. Da ble det tydelig at jeg ikke hadde noen, og jeg følte meg veldig alene.

Det er med stor åpenhet og ærlighet at han forteller om de tunge årene.

– Jeg var annerledes, og ble et lett mål. Ingen hadde informert dem om hva CP var. De så bare at jeg ikke var som dem.

Fikk angst

En ungdomstid uten venner var tøft og førte til mange vonde følelser. Mot slutten av ungdomskolen slet Adrian mye med angst. Angsten fulgte ham i flere år og gjorde at han ikke klarte å fullføre videregående.

– Hva var vitsen med å være her når ingen ville ha noe med meg å gjøre? Jeg ga opp og alt var helt mørkt en lang periode.

Heldigvis hadde han familien rundt seg, og deres støtte var gull verdt, ifølge 23-åringen.

VIL HJELPE: Adrian Bjørdal vil gjøre en forskjell med bildene sine, og hjelpe andre som har det vanskelig.
VIL HJELPE: Adrian Bjørdal vil gjøre en forskjell med bildene sine, og hjelpe andre som har det vanskelig.

19 år gammel bestemte han seg for å ta en ny utfordring, og han startet på fotolinjen på Lundheim Folkehøyskole i Moi. Det ble vendepunktet han hadde ventet på i mange år.

– Det var første gang jeg ble behandlet og godtatt som det mennesket jeg er, forteller han.

For med kameraet i hånden falt mange brikker på plass.

– Endelig var jeg god til noe, og det ga selvtillit. Jeg klarte å uttrykke følelser gjennom bilder, og kunne si noe uten å bruke ord, sier Adrian og trekker pusten:

– Bildene ga meg lyst til å leve igjen.

Bedre selvfølelse

I løpet av året i Moi ble Adrians selvfølelse betydelig styrket, noe han blant annet takker fotolæreren sin for.

– Han hadde trua på meg, og det føltes både viktig og godt. Alle kan lære å ta et fint bilde av en solnedgang, men ikke alle kan ta et bilde som viser følelser. Det klarer jeg, og det er jeg stolt av.

– Han lærte meg verdien av et bilde, og at det ikke finnes noen fasit. Fotografering er en kunstform. Teknikken betyr ingenting – blikket betyr alt.

Men det var ikke bare lærerne Adrian fikk bedre kontakt med på folkehøyskolen, han ble også godt kjent med sine medelever.

– På folkehøyskole bor man veldig tett oppå hverandre, og det var et veldig intenst år. Fordi mange av oss hadde så like interesser var det lettere å få venner. Det hjalp også at skolen har et stort fokus på inkludering.

Etter at fotointeressen ble vekket på folkehøyskolen gikk ferden videre til Norges Kreative Høyskole i hovedstaden. Også her ble det fotolinje. Men ett år inn i det toårige studiet meldte angsten seg igjen, han ble deprimert og måtte ta en ny pause.

Fotoutstilling

Samtidig dukket det opp en mulighet han ikke kunne la gå fra seg – muligheten til å stille ut bildene sine. På Galleri S9 på Grünerløkka i Oslo stilte han i mars 2013 ut bildene sine i en uke. Det var ikke et konkret tema for utstillingen, men den bestod av bilder han allerede hadde tatt som passet sammen.

– Det var det første ordentlige beviset på at jeg faktisk kunne ta gode bilder. Det var en kul greie, men ikke noe mer enn det, sier Adrian.

Det var likevel en god erfaring, og ideen den unge fotografen lenge hadde hatt om å lage en fotoserie basert på egne erfaringer fikk litt ekstra grobunn i tiden etter den første utstillingen.

Ett år senere fikk han satt ideen til livs da han ble tilbudt en ny utstilling, denne gangen i Kolben kulturhus.

– Jeg ville vise verden hvordan jeg hadde hatt det. På bildene er det en modell som uttrykket hva jeg følte i tiden jeg ble mobbet.

Modellen, Adam, var en venn av en venn og de samarbeidet godt. Adam ble satt i settinger som gjorde at han måtte kjenne på de samme følelsene Adrian hadde i tiden han ble mobbet.

– Jeg brukte Adams følelser til å gjenskape mine. Han er veldig flink, og har en vanskelig bakgrunn selv.

Bildene som er tatt i sorthvitt er sterke og det er vanskelig ikke å bli beveget av historien de forteller. De viser følelser som angst, ensomhet, fortvilelse og håp.

Med utstillingen ønsket Adrian og vise mobberne hva de har gjort. Og vise mobbeofrene at det finnes håp.

Men det var til tider veldig tungt å jobbe med utstillingen.

– Jeg måtte jo kjenne på mange av de vonde følelsene igjen. Det krevde mye av meg og jeg ble veldig sliten. Men tilbakemeldingene var helt overveldende. Til og med fremmede har kommet bort til meg på gaten og sagt : «Stå på, du er flink.»

At både NRK og to lokalaviser lagde saker om 23-åringen gjorde ikke at oppmerksomheten ble noe mindre.

– Det var litt spesielt å få så mye mediedekning. Jeg var stolt, men synes samtidig at det var litt ekkelt at så mange skulle få vite om meg og min historie.

En kveld kort tid etter utstillingen fikk han også en spesiell henvendelse på sosiale medier. En tidligere medelev sendte en melding og ba om unnskyldning for at hun ikke grep inn da Adrian ble mobbet. Hun hadde i stedet valgt å stå på sidelinjen.

– Jeg synes det var en modig ting å gjøre. Det krever mot å be om unnskyldning og jeg takket henne.

Vil hjelpe andre

Likevel er det en annen tilbakemelding som har gjort et langt større inntrykk. En ung jente i rullestol tok kontakt og sa at hun kjente seg igjen i bildene. Og takket Adrian for at han torde å vise hva han hadde opplevd.

– Det jeg vil er å hjelpe andre som har det vanskelig. Jeg vil ta bilder som gjør en forskjell!

Adrian Bjørdal

Nå holder han på med et stort prosjekt hvor han følger en rumensk jente over flere år. Han håper at denne fotoserien vil bli hans store gjennombrudd.

– Hun vil så mye med livet sitt, men hun føler seg så fanget. På grunn av fattigdommen er det vanskelig å komme seg opp og frem, forteller Adrian. Han har allerede besøkt jenta i Bucuresti flere ganger – og flere turer er planlagt.

Ved siden av sine egne prosjekter jobber han for tiden som frilansfotograf for Kolben kulturhus og Østlandets blad. I tillegg er planen å fullføre det siste året på Norges Kreative Høyskole.

Og snart når han en magisk grense. Knappe fem år etter at han knipset sitt første bilde på fotolinjen i Moi har han nemlig tatt nesten 100 000 bilder.

– Det sies at det først er når man har passert det antallet at man blir skikkelig god, sier Adrian lurt.