REIDAR ULSETH NILSEN: Et liv med (og mot) kroppen
Hvordan finner man fred med en kropp som aldri har lystret slik man ønsker? For Reidar Ulseth Nilsen (født i 1966) har svaret vokst frem sakte, gjennom år med smerte, trening, nysgjerrighet og etter hvert en dyp forståelse av seg selv. I teksten «… om live mitt me kråppen» forteller han, på sin eget trønderske dialekt, om reisen fra å føle seg fremmed i egen kropp til å oppleve økt bevissthet mestring, mening og livsglede.
Reidar ble født med CP, men fikk aldri den hjelpen han trengte som barn. Han måtte selv finne ut hvordan kroppen hans fungerte og hvorfor den ikke gjorde det.
«Æ va elefant i glassmagasin. Heile tida.» skriver han.
Barndommen var preget av redsel, ensomhet og følelsen av å være en byrde. Han var stille, tilpasset og alltid på vakt. Mangel på motorisk kontroll gjorde verden uforutsigbar, og opplevelsen av å stadig mislykkes plantet tidlig en dyp skamfølelse. Men midt i alt dette vokste også noe annet frem. En stahet, et stille mot, et behov for å forstå. Det ble drivkraften hans.
Et livsprosjekt av trening og undring
Gjennom livet har Reidar trent, observert og notert. Time etter time, år etter år. Over tid ble denne tålmodige utforskningen selve livsprosjektet hans. I førtiårene begynte han å stille spørsmål til alt: Hva er det egentlig jeg føler? Hvorfor reagerer kroppen slik den gjør? Hvordan henger pust, syn og bevegelse sammen?
Han oppdaget at det fysiske og det psykiske ikke lar seg skille, og at kroppen husker langt mer enn han hadde trodd.
Språket som speil av kroppen
«Æ bynnt å skriv får å kuinn fårstå koffer æ træne,» forteller han. Skrivingen ble i forfjor et nytt verktøy, like viktig som treningen. Gjennom ordene oppdaget han sammenhenger, mellom muskler og minner, mellom redsel og pust, mellom smerte og mening.
Språket han bruker er hans eget, formet av dialekten og kroppen. Ordene er korte, rytmen hakkete, men likevel musikalsk. Slik lar han leseren komme tett på både stemmen og erfaringene hans. Teksten blir et møte mellom språk og bevegelse, mellom hodet som vil forklare og kroppen som endelig får si sitt.
Å finne mening uten å “overvinne”
Reidar beskriver konkret hvordan han i voksen alder måtte lære ting på nytt: å holde et sugerør, å puste rolig, å trene opp og kunne bruke pinsettgrep, å stole på beina. Han skriver uten bitterhet, men med nysgjerrig undring over alt han ikke forsto før. Hver lille forbedring blir et mirakel. «Æ stole på beina min. D e rar opplevelse,» skriver han.
Gjennom mange år med Feldenkrais-trening og målrettet arbeid opplevde han gradvis endringer, både fysisk og mentalt. Der kroppen tidligere hadde vært et fengsel, ble den etter hvert et sted å bo og leve i.
Et liv med fred, ikke seier
Reidar skriver ærlig om redselen for å være til bry, om å lengte etter fellesskap, men samtidig trekke seg unna. Han beskriver hvordan skam, sosial angst og paranoia kunne styre tankene i årevis og hvordan arbeidet med kroppen åpnet opp for følelser han hadde undertrykt siden barndommen.
Nå har han funnet en slags fred, uten at noe egentlig «ble fikset». Han skriver ikke en suksesshistorie om å overvinne CP, men om å finne mening i det som er.
«D e itj synd på mæ,» sier han. «Æ e stærk – æ har jort nå ekstremt.»
Arvid Rosseland, frivillig i Internasjonal velferdsforening (Trondheim), har vært redaktør og har fulgt Reidar tett gjennom arbeidet med teksten. Han beskriver ham som en av de mest takknemlige og livsglade menneskene han har møtt. Sammen har de to utviklet en helt egen måte å samarbeide på der Reidar har sendt hundrevis av SMS-er, og Rosseland har samlet, redigert og strukturert det hele. Resultatet er et vitnesbyrd om et liv levd i tett dialog med kroppen.
«Æ håpe du itj træng historjen min»
I dag trener Reidar fortsatt tre timer om dagen. Han lever et rolig liv i Trondheim, der skriving, pust og bevegelse er blitt daglige ritualer. Han beskriver seg selv som «opplyst» – ikke i religiøs forstand, men i betydningen klar, våken og til stede!
Teksten hans er ikke lettlest. Det skal den heller ikke være. Den krever tid, oppmerksomhet og åpenhet fra leseren. Til gjengjeld gir den en sjelden mulighet til å se verden fra innsiden av en kropp som har måttet kjempe for hver bevegelse, hvert åndedrag og hvert ord.
For Reidar handler ikke livet lenger om å bli som andre, men om å være hel i seg selv.
«Æ håpe du itj træng historjen min,» skriver han.
«At æ bærre jør live ditt rikar.»