Meny Gå til innhold

ANNA EMILIE NYGAARD En humørspreder bak fiskedisken

I sommer tok Anna Emilie Nygaard (20) fagbrevet som sjømathandler, og i dag jobber hun heltid i fiskedisken på matvarebutikken Jacobs Majorstuen. Bak ligger det mye hardt arbeid.

– Hei hei, hva kan jeg hjelpe deg med i dag? spør Anna.

Før uniformen byttes ut med hverdagsklær, hjelper hun dagens siste kunde. CP-bladet møter 20-åringen på jobb i butikken på Majorstua i Oslo, like før vakten hennes er over for dagen.

– Her er vi vant til å bli tatt bilder av, ler hun. Anna fjerner plastforkleet, finner frem en stor hummer fra disken og smiler mot kamera. Hun forteller at hun flere ganger har vært å se i butikkens internmagasin. Klokken fire er det tid for vaktskifte, og Anna informerer neste ansatt på jobb om hva som gjenstår av gjøremål før dagen er over. En annen kollega smiler bredt og slår av en fleip:

– Dette gjør du bare fordi vi har besøk, Anna, du pleier ikke være så ansvarsbevisst.

Latteren sitter løst, og det er tydelig at det er nettopp det motsatte som er tilfelle – hun er både ansvarsbevisst og engasjert.

Et aktivt liv

­Vi forflytter oss hjem til familien Nygaard i Bærum utenfor Oslo. I et rødmalt rekkehus på to etasjer omgitt av et hvitmalt stakittgjerde bor Anna sammen med familien sin. På spørsmål om hvor mange søsken hun har, svarer hun raskt «to»! før hun utbryter lattermildt:

– Nei, altså, vi er to inkludert meg. Jeg har en bror på 15. Det er meg, mamma, pappa og broren min Andreas som bor her. Ingen katter eller hunder, så ingen pels.

Før familien flyttet til det røde rekkehuset for ett år siden, bodde de i en tilrettelagt leilighet på ett plan, ikke så langt unna der de bor i dag. Der var det enklere for Anna å komme seg rundt med rullestolen, men helsa har blitt bedre med årene, og i dag går det helt fint å bo i et hus med dørkarmer og trapper.

– Vi var litt spente på om det ville fungere for meg da vi flyttet hit, men det gjorde det, sier hun, og forteller videre at hun har planer om å flytte hjemmefra i løpet av de nærmeste årene – men ikke så langt, for hun trives godt i området.

Den snakkesalige 20-åringen forklarer at bedringen i helsa skyldes en operasjon for ti år siden etterfulgt av mye opptrening. En periode trente hun sammen med mamma Inger-Lise hver eneste morgen. Treningen har vært deres felles prosjekt og har gitt gode resultater.

 – Det skyldes at jeg har en mamma som hele tiden har motivert meg til å trene. Vi har hatt noen diskusjoner, men det har alltid vært til mitt beste. Det har gjort at jeg har klart å leve det livet jeg ønsker, sier hun.

Med heltidsjobb i butikk er det ikke like lett å vedlikeholde treningsrutinene i hverdagen, men i tillegg til en fysisk jobb driver hun også med svømming. Det er ingen tvil om at Anna er en del av en aktiv familie og at hun er glad i å bevege seg. Fjellturene har også blitt mange, og ferden har blant annet gått over Besseggen og til toppen av Glittertind.

Veien mot fagbrevet

Etter ungdomsskolen startet Anna på restaurant- og matfaglinjen ved Rosenvilde videregående skole, og det var der veien mot sjømathandlerfaget begynte å ta form.

– Jeg har alltid vært glad i å lage mat og tenkte at det har jeg lyst til å gjøre, sier hun. Hun får ofte spørsmål om hvorfor hun valgte sjømat, og det ærlige svaret er at det egentlig ikke var hun som valgte det. Det var en av livets mange tilfeldigheter, og den dag i dag er hun veldig glad for at det ble som det ble. Hele tiden har hun vært åpen om CP-en og de utfordringene den kan bringe med seg.

– Jeg har vært ærlig hele veien, og jeg tror det viktigste er å være positiv, stå på og vise at dette er noe du har lyst til. Jeg tenker at det er bedre å fokusere på det du får til i stedet for det du ikke får til, samtidig som man bør stå på sitt, hvis det er noe som trengs å tilrettelegges.

Anna Emilie Nygaard

Det har også vært viktig med en arbeidsplass som ser løsninger fremfor hindringer.

Etter noen uker på utplassering og to år som lærling på Jacobs Majorstuen kunne hun føre opp fagbrevet på CV-en og skilte med fast jobb videre i samme butikk.

– Jeg var så fornøyd som du noen gang kan bli. Jeg er veldig stolt av meg selv, sier hun og legger til: – Det er ikke så mange med CP som har fagbrev i sjømathandlerfaget, jeg er stolt av å vise at du kan utdanne deg innen det du vil, at vi med CP også kan ha de jobbene vi vil.

Det har kostet

Anna har alltid gått på vanlig skole, men med spesialtimer og assistent frem til hun begynte på videregående skole.

– Da jeg begynte på ungdomsskolen, fikk jeg karakterer på lik linje med alle andre, forteller hun, men legger også til at det har kostet å gå et normalt løp og at hun vært helt avhengig av å ha et godt apparat i ryggen og foreldre som stiller opp når det trengs.

– Jeg har hatt litt dårlig selvtillit og tenker av og til at ting ikke går, mens pappa er mer sånn «yes, dette får vi til, dette får du til», sier Anna. Fra naborommet roper pappa Knut: «Og så gjør du jo det, det er det verste av alt!»

Det å konsentrere seg og gjøre flere ting samtidig, har vært utfordrende. Anna har gjennom årene vært avhengig av skrivehjelp for å kunne konsentrere seg om å høre og lære på den måten. Hun merker også at hun blir fort sliten.

– For å sette det litt på spissen, så har rullegardinene mine gått ned når klokka blir seks, sier hun alvorlig, men med et lite glimt i øyet. For selv om veien mot mål har vært krevende, så har det aldri vært et alternativ å gi seg. Hun når de målene hun setter seg, og det er ingenting som skal gjøres halvveis.

– Det har vært tungt, og jeg ville nok vurdert å ta det over flere år hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, men det har jo funket. I dag har jeg jo fagbrevet og er veldig stolt av det, sier hun.

En inkluderende arbeidsplass og forståelsesfulle kollegaer og ledere har også vært viktig. I tillegg til god støtte fra familien, så har det vært avgjørende med en jobb som følger opp og tilrettelegger der det er behov for det.

– Det har betydd veldig mye med kollegaer som har stilt opp og veiledet og latt meg bruke den tiden jeg trenger, forteller hun, og beskriver et arbeidsmiljø som preges av omsorg, tålmodighet, åpenhet og en solid dose humor. Som kollega er det viktig for henne å være hyggelig og inkluderende.

– Jeg er en veldig glad person. Jeg har mye energi og er nok ganske høyt og lavt egentlig. Og så er jeg glad i å prate og tar ikke meg selv så høytidelig, ler hun.

Sammen i tykt og tynt

For Anna har støtten fra familien vært uvurderlig. Det tette båndet og de gode samtalene med både mor, far og lillebror har betydd mye.

–  Jeg har venner, men jeg har aldri hatt den bestevenninna du går og sier alt til, så … jeg snakker mye med mamma, det er ikke så mye mamma ikke vet. Det er noe med at hun er dame hun også. Hun er en veldig aktiv del av det jeg er med på, uavhengig av hva det er. Jeg er veldig glad i mamma, vi er veldig nære, hun og jeg, forteller Anna åpenhjertig.

Begge foreldrene har alltid vært veldig åpne om CP-en og prøvd å tilrettelegge der det har vært mulig, noe som har gjort det lettere for Anna å være åpen. Fra sidelinjen forteller mamma Inger-Lise at det har vært viktig for dem å spille med åpne kort, siden datteren fikk diagnosen som toåring, og at diagnosen ga mange svar og åpnet dører for veien videre. Blant annet har familien vært aktive i CP-foreningen i mange år.

– Det er veldig lite vi som familie ikke får til. Det har gått i mitt tempo, og ting må kanskje gjøres litt annerledes av og til, men vi får det til. Jeg har også fått lov til å være med på det jeg vil, det er veldig få ganger de har satt foten ned og sagt at det ikke er en aktivitet for meg, sier Anna. Hun ser bort på moren med et lurt smil og legger til: – Unntatt med korps da, men det må være det eneste.

På spørsmål om hva som er det aller viktigste foreldrene har lært henne svarer hun:

– Nei, den oppdragelsen, den uteble. Neida! Anna ler og må tenke litt før hun finner ordene.

– Det må være at alle er like mye verdt. De har også lært meg å stole på meg selv, å ta de valgene jeg vil ta og så vil de uansett støtte meg. Jeg må få prøve og feile og finne mine ting, jeg også. Om jeg skulle tryne, så hjelper de meg opp igjen.