Meny Gå til innhold

Engasjert humørspreder

Det er lett å tro at Anne Nystuen alltid er blid. Da har du ikke møtt henne, når hun opplever urettferdighet.

– Hundrevis av ganger hadde jeg tenkt at jeg burde si ifra når jeg følte meg urettferdig behandlet, men likevel gjorde jeg det aldri.

Anne Nystuen er mørk i blikket. Det er sjelden du ser henne slik. Vanligvis er hun et av disse menneskene som tilsynelatende alltid er i godt humør. Som du blir glad av å være i nærheten av – som folk flokker seg rundt.

I mange år var det også bare den siden hun viste. Den blide og medgjørlige Anne som fant seg i at folk snakket til henne som om hun var et barn eller antok at hun var tilbakestående. Det såret henne dypt, men hun bet det i seg. Helt til hun en dag fikk nok. Vi kommer tilbake til det.

Valgt inn i sentralstyret

I juni ble Anne Christine Nystuen valgt inn i CP-foreningens nye sentralstyre. Helt fersk er hun riktignok ikke – de to siste årene har hun sittet som vararepresentant. Hun har derfor god oversikt over hva hun har begitt seg ut på.

– Å sitte i sentralstyret er givende, men også utfordrende. Jeg synes vi gjør veldig mye bra, men jeg skulle gjerne gjort enda mer. Det er så utrolig mange saker som er viktige, og vi rekker ikke å gjøre alt. Forhåpentligvis klarer vi å gjøre de riktige prioriteringene, sier 41-åringen.

CP-bladet møter henne på Hardangervidda, kort tid før det nye sentralstyret skal samles for første gang. Anne deltar på «Klart det går»-tur med Den norske turistforening (DNT), et tilbud som skal gjøre det mulig for personer med funksjonsnedsettelser å komme seg på tur i naturen.

Ekte fjellgeit

Anne har elsket å være i fjellet helt siden hun var barn.

– Noen føler en ro ved å titte utover havet. Jeg kjenner det samme av å se blåner i det fjerne, sier hun der hun står på en bakketopp og skuer utover landskapet.  

Det er imidlertid ingen ro over Anne, når hun går tur. Bortsett fra stavene er det lite som vitner om at denne dama har CP som påvirker gangfunksjonen.

Hun raser oppover fjellstiene i et forrykende tempo og med et blikk som tilsier at hun ikke har tenkt å gi seg før hun har nådd toppen.  

– Jeg klarer liksom ikke å stoppe når jeg først er i gang, ler hun.

Anne har benyttet sjansen til å være med på slike turer så ofte det har latt seg gjøre, både sommer og vinter.

GIR SEG ALDRI: På tur er det ingenting som kan stoppe Anne fra å nå toppen

– Jeg har hatt en enorm glede av «Klart det går»-turene, men i det siste synes jeg det har gått i retning av at turene rettes mot dem med lettere funksjonsnedsettelser. Jeg opplever at det ikke lenger er like enkelt for oss med sammensatte behov, og da særlig rullestolbrukere å delta. Det handler nok om at vi i mindre grad enn tidligere blir tatt med på råd i planleggingsfasen. Dette har både jeg og andre kommunisert til DNT, og jeg håper virkelig de tar meningene våre på alvor, sier Anne.

Tidligere hadde hun mest sannsynlig latt det passere. Hva var det som fikk den tankegangen til å snu?

Konfliktsky av natur

Anne peker på en konkret episode for et par år siden, da hun skulle kontakte legekontoret. Som følge av sine taleutfordringer har hun telefonangst, men nå hadde hun mannet seg opp til å ringe. I den andre enden ble hun møtt av en lite imøtekommende helsesekretær som hadde store problemer med å forstå hva Anne sa. Tydelig oppgitt ba sekretæren henne gjenta igjen og igjen. Likevel forsto hun fortsatt ikke.

– Du må snakke tydeligere, sa sekretæren.

Anne gjentok saktere og utallige ganger. Da personen i andre enden etter mye om og mén hadde oppfattet hva Anne mente, utbrøt hun fornøyd:

– Sånn ja. Nå var du flink!

– Som om jeg skulle vært et barn, freser Anne, fremdeles opprørt over episoden. 

Der og da forsvant den Anne Nystuen som aldri sa fra når hun følte seg urettferdig behandlet. Umiddelbart sendte hun en tekstmelding til legekontoret, der hun i klartekst fortalte akkurat hva hun syntes om måten hun var blitt møtt på.

 – Det var første gang jeg ga tilbakemelding på hvordan jeg ble behandlet. Derfor var det et vendepunkt. Jeg kjente fysisk at jeg ble lettere i kroppen og at jeg vokste veldig på det. Endelig hadde jeg tatt til motmæle, forteller hun.

– Jeg er konfliktsky av natur, men jeg jobber med å bli bedre. På grunn av funksjonsnedsettelsen min, opplever jeg ofte at folk snakker til meg som om jeg er et barn. De mener jo ikke noe vondt med det, men jeg er et voksent menneske og forventer å bli behandlet som et, sier hun.

Gikk i kjelleren

Likevel er det fortsatt enklere å ta kampene på andres vegne. Som styremedlem både i CP-foreningen i Buskerud og sentralt, håper hun å bidra til å kunne gjøre en positiv forskjell for personer med CP. Særlig brenner hun for å forbedre systemet innfor psykisk helse og kognitive vansker.

– Altfor få psykologer har kompetanse på funksjonshemmede. Samtidig vet vi at det er fryktelig mange som sliter med psykiske helseproblemer. Jeg mener at det er kjempeviktig at dette prioriteres, sier Anne.

BLID: Anne er godt kjent for sitt blide vesen

Hun har selv opplevd hvordan det er å være i kjelleren. For til tross for at hun gjennomførte cand.mag i statsvitenskap, engelsk og historie, gikk drømmen om en lang yrkeskarriere aldri i oppfyllelse.

– I voksen alder fikk jeg vite at jeg har nonverbale lærevansker. Det tok jeg skikkelig tungt. Jeg hadde levd i troen på at selv om kroppen ikke alltid hang med, så var det i hvert fall ikke noe i veien med hodet mitt. Plutselig var det ikke slik likevel, og jeg mistet helt troen på meg selv og egne evner. Jeg gikk inn i en tung periode psykisk, og det tok lang tid før jeg klarte å akseptere det.

CP-foreningen ble viktig

Anne jobbet på lensmannskontoret i Søndre Buskerud Politidistrikt i åtte år, men store søvnproblemer gjorde at hun til slutt måtte kaste inn håndkleet. Det var ikke med lett hjerte. Også det var en lang prosess å akseptere. Nesten som en sorgprosess.

– Jeg måtte til slutt overtales til å ta uførepensjon, forteller hun.

Da handlet det om å finne andre måter å bidra på. Hun måtte finne nye arenaer å bruke evnene sine til – noe som ga mening. I det ble CP-foreningen viktig.

– Jeg meldte meg inn først i 2001 og angrer i ettertid på at jeg ikke gjorde det tidligere. Der møtte jeg andre som hadde mange av de samme erfaringene som meg. Det å snakke med andre er ubetalelig. Derfor mener jeg likemannsarbeid er noe av det viktigste vi gjør i foreningen.

Nå ser hun frem til å ta fatt på jobben som styremedlem. Og én ting som er helt sikkert, er at hun kommer til å si ifra når det er noe hun er uenig i.