Meny Gå til innhold

Cerebral parese (CP) er en samlebetegnelse på en rekke tilstander med endret motorisk funksjon, og skyldes en skade i den umodne hjerne (fra fosterliv til fylte 2 år). Et viktig kriterie for diagnosen er at hjerneskaden ikke blir verre, men er statisk (ikke fremadskridende). Hvilke utslag diagnosen gir, avhenger av skadens størrelse og lokalisasjon.

2–3 av 1000 barn som fødes har eller får CP. Det tilsvarer cirka 120–150 nye tilfeller i året. De aller fleste med CP får diagnosen før de fyller to år.

Hva kjennetegner CP?

Frem til ettårsalder kan det være vanskelig å vite om barnet har CP eller ikke. Men det finnes enkelte trekk som kan gi mistanke:

  • Forsinket motorisk utvikling
  • Forskjeller i bevegelser mellom høyre og venstre side
  • Ufrivillige bevegelser
  • Suge/svelge-problemer
  • Lite kontroll over hodebevegelser
  • Liten interesse for lyder og synsinntrykk
  • Uvanlige kroppsstillinger

Det er store variasjoner fra person til person. Noen personer med CP har kanskje kun redusert funksjon i en hånd, mens andre mangler muskelkontroll i hele kroppen. Graden av CP avhenger av hvilken og hvor stor del av hjernen som er skadet.

Etter at barnet har fylt ett år, kan det være enklere å avgjøre om det foreligger en varig hjerneskade.

Disse symptomene er vanlige:

  • Vanskeligheter med grovmotorikk (krabbe, sitte, gå, springe)
  • Vanskeligheter med finmotorikk (tegne, skrive, snakke)
  • Innlæringsvansker
  • Vanskeligheter med øye-/hånd-koordinasjon
  • Unormal oppfattelse og bearbeiding av sanseinntrykk

Selv om det er den motoriske forstyrrelsen som er det sentrale kjennetegnet ved CP-diagnosen, er det også mange som har tilleggsvansker som problemer med sansefunksjon, kognisjon, kommunikasjon, persepsjon og/eller epilepsi.

Selve hjerneskaden er endelig, men virkningene av diagnosen kan endre seg i løpet av livet. Regelmessig trening og fysioterapi kan føre til bedre grov- og finmotorikk. Samtidig kan enkelte av symptomene, som stramme muskler, bli verre med alderen.

Årsak

Det er tre hovedgrupper av årsaksfaktorer:

  1. Prenatale årsaker – (under svangerskapet)
  2. Perinatale årsaker (under fødsel og første leveuke)
  3. Postnatale årsaker (fra første leveuke frem til to års alder)

Prenatale årsaker

Misdannelser av hjernen kan oppstå i løpet av perioden hvor hjernens grove struktur dannes, som er de første tre–fire måneder av fosterlivet.

Den hyppigste årsaken til CP er trolig skader som oppstår mellom svangerskapsuke 20–36, på grunn av problemer med blod- eller surstofftilførselen. Disse skadene kan skyldes komplikasjoner knyttet til graviditeten, infeksjoner hos fosteret, nedsatt blodtilførsel på grunn av dårlig morkakefunksjon eller en blødning/blodpropp i hjernen av ukjent årsak. I denne perioden er områder som ligger i nærheten av hjernens hulrom (det periventrikulære området) særlig følsomt for forandringer i blodstrømmen. Dette området blir derfor oftest skadet når noe går galt i denne perioden.

Etter 36 ukers svangerskap er det hjernebarken og noen sentrale grupper av hjerneceller, basalgangliene, som er mest følsomme for nedsatt blodgjennomstrømning og surstoffmangel. Det betyr at det oftere er disse områdene som rammes dersom skaden skjer i løpet av den siste svangerskapsmåneden.

Perinatale årsaker

Tidligere antok man at de fleste tilfeller av CP oppsto ved kompliserte fødsler på grunn av surstoffmangel, en såkalt fødselsasfyksi. Nå er det holdepunkter for at dette er en sjelden årsak som omfatter omkring ti prosent. Forklaringen kan være at bedret fødselshjelp og mer liberal bruk av keisersnitt ved risikofødsler har ført til en reell nedgang i antall fødselsskader.

Man vet nå at vekstretardasjon hos fosteret (at fosteret er underernært) er en risiko for CP. Man kan også tenke seg at barn med for eksempel vekstretardasjon eller en annen sårbarhet tåler fødselen dårlig.

Premature barn som veier mindre enn 1000 gram ved fødsel, har økt risiko for CP. Årsaken er oftest blødning rundt hjernens hulrom. På dette utviklingstrinnet er hjernevevet i området rikt på fine blodårer som brister lett.

Pusteproblemer som krever respiratorbehandling og store variasjoner i blodtrykket forekommer jevnlig hos de minste premature, og kan være den direkte årsaken til at de fine blodårene brister. Det kan føre til at blodet siver inn i vevet rundt og kan skade det. Jo større blødningen er, desto større er muligheten for at hjernevev skades.

Blødningene deles inn i 4 grader etter alvorlighet:

  1. Grad 1 og grad 2 gir i all hovedsak ikke tegn på hjerneskade når barnet vokser til.
  2. Grad 3 og grad 4 gir store sjanser for at barnet får CP.

Blodåreforsyningen i vevet rundt hjernens hulrom hos premature er arrangert på en spesiell måte, noe som gjør at blodtilførselen lett kan bli mangelfull. Resultatet av dette kan bli oksygenmangel og deretter celleskade og celledød. Dette blir en skade i hvit substans i område rundt hjernens hulrom (periventikulær levkomalasi) Ofte er den kombinert med en hjerneblødning i samme område. Slike celleskader oppstår vanligvis i første leveuke og etterlater arrforandringer som kan sees med ultralyd eller røntgenundersøkelse.

Andre årsaker til at hjerneskade oppstår i perinatalperioden er infeksjoner i sentralnervesystemet eller andre alvorlige infeksjoner. Kraftig gulsott i løpet av første leveuke var tidligere en ikke helt uvanlig årsak til cerebral parese av atetose-type, fordi høye konsentrasjoner av det gule fargestoffet, bilirubin, kunne skade enkelte typer nerveceller. I dag kan man forebygge eller behandle gulsott, slik at den ikke når skadelige nivåer.

Postnatale årsaker

Postnatale årsaker er infeksjoner i sentralnervesystemet, det vil si hjernebetennelse eller en komplisert hjernehinnebetennelse. Hodeskader etter trafikkulykker er en aktuell årsak, det gjelder også drukningsulykker.

Også småbarn kan i sjeldne tilfeller få blødning eller blodpropp i hjernen, og det kan av og til være årsaken til en livsvarig hemiplegi.