Meny Gå til innhold

Barn og voksne med Cerebral Parese (CP) har motoriske vansker, men mange har problemer også på andre områder. Her finner du en oversikt over de vanligste tilleggsvanskene som kan følge CP-diagnosen.

For å se nærmere på disse vanskene tas det utgangspunkt i definisjonen av CP. 

Definisjon av CP

CP defineres som en permanent utviklingsforstyrrelse av bevegelse og stilling som skyldes at en skade rammet en umoden hjerne; det vil si en skade som er oppstått før fødsel, i forbindelse med fødsel eller innen barnet er 2–3 år gammelt.

De motoriske vanskene ledsages ofte av tilleggsvansker. Disse vanskene kan omfatte vansker på områder som sansning, persepsjon, kognisjon, kommunikasjon, atferd, spising- og ernæring samt epilepsi, smerteproblematikk og sekundære muskel- og skjelettplager.

Omfanget og graden av tilleggsvansker vil påvirke barnets funksjon i hverdagen. Selv om skaden i barnets hjerne ikke endres så kan konsekvensene av den bli mer synlige etter hvert som barnet blir eldre.

Hva karakteriserer så disse tilleggsvanskene, hvor vanlige er de og kan barnet få hjelp med dem?

Denne artikkelen gir en oversikt over tilleggsvanskene nevnt over. Artikkelen er kun ment som en oversikt, og har lenker til mer utdypende informasjon om de ulike tilleggsvanskene. Forslag til tiltak er i all hovedsak beskrevet ut fra barns behov, men mange av tiltakene vil også kunne være anvendbare for voksne med tilsvarende tilleggsvansker.

Sansning og persepsjon

For å få kunnskap om og for å kunne orientere oss i verden, er vi avhengige av den informasjonen vi får gjennom våre sanser. Syn og hørsel er våre viktigste sanser, men også lukt, smak og berøring gir oss verdifull informasjon. Med sansene mottar vi fysisk informasjon fra omverdenen (som lys- og lydbølger) som oversettes til nerveimpulser i sanseorganene.

Persepsjon handler om at disse sanseinntrykkene må oppfattes og forstås. Vi «bombardes» med sansestimuli, men ikke alle stimuli blir oppfattet og ikke alle blir forstått. Persepsjon inneholder derfor både en seleksjonsprosess og en konstruksjonsprosess. Seleksjonen handler om at det foregår en utsiling der noen stimuli vies oppmerksomhet, mens konstruksjon innebærer at vår forståelse av sansestimuli, avhenger av at vi har kognitive strukturer som gjør det mulig for oss å få mening ut av disse.

Visuell persepsjon er en sammensatt og komplisert prosess, men som skjer automatisk og som de fleste av oss ikke trenger å vie bevisst oppmerksomhet. Visuell persepsjon gjør oss eksempelvis i stand til å gjenkjenne ting og personer vi ser, skjelne mellom detaljer og helhet, se en figur i forhold til en bakgrunn, oppfatte dybde og romlige forhold, oppfatte bevegelse eller gjenkjenne ansikter og former.

Barn utvikler både sansning og persepsjon.  Eksempelvis vil det nyfødte barnet kunne se langt færre detaljer enn eldre barn og voksne. Dette innebærer at om et barn har visuelle persepsjonsvansker, bør man fortsette å gi barnet visuelle erfaringer og stimuleringer slik at barnet får anledning til å utvikle sin oppfattelse og forståelse av disse. 

Hva er visuelle persepsjonsvansker?

Barn med CP kan ha vansker knyttet til sansning, som nedsatt syn eller hørsel. Det er vanligere at barn med CP har synsrelaterte vansker enn hørselsvansker. Forekomsten av alvorlige synsvansker varierer, men studier som rapporterer om alvorlige synsvansker i form av funksjonell blindhet eller sterkt nedsatt synsskarphet, har beskrevet dette hos 11–19 prosent. Alvorlige hørselsvansker, definert som å være døv eller trenge høreapparat, er funnet hos 2–4 prosent.

En del barn med CP har vansker knyttet til persepsjon, og da særlig til visuell persepsjon. Visuelle persepsjonsvansker betyr at det ikke er noe galt med barnets øyne eller fremre synsnerver, men at det er oppfattelsen og fortolkningen av de visuelle stimuli som er utfordrende for barnet. For barn med CP skyldes dette at skaden i barnets hjerne gjør denne fortolkningsprosessen utfordrende.

Det har opp gjennom årene vært flere ulike definisjoner av hva visuelle persepsjonsvansker er. På norsk kalles slike vansker også for hjernesynshemning og CVI (Cerebral Visual Impairment). Felles for disse betegnelsene er at det vektlegges at barnets vansker knyttet til visuell persepsjon, ikke handler om en sansemessig vansker, men en persepsjonsvanske; i og med at det er fortolkningen av visuelle stimuli som er utfordrende. 

Hvilke følger kan visuelle persepsjonsvansker få?

Vansker med visuell persepsjon kan ha alt fra helt spesifikke utfall til mer omfattende vansker med å være oppmerksom på og oppfatte visuelle stimuli. Noen barn kan ha vansker med å gjenkjenne ansikter og ansiktsuttrykk. Noen har vansker med å oppfatte former, rotasjon og se hvordan detaljer danner en visuelt helhet, mens andre barn kan ha så omfattende vansker at de eksempelvis ikke gjenkjenner gjenstander. 

Utredelse av visuelle persepsjonsvansker hos personer med CP

Anslagene over hvor mange barn med CP som har visuelle persepsjonsvansker varierer sterkt. Det er anslått at alt fra 15–70 prosent har vansker knyttet til synsfunksjon eller øyemotorikk. Dette skyldes nok at definisjonen av hva som kan inkluderes i en visuell persepsjonsvanske er svært varierende. Det er heller ikke alle studier som spesifiserer hva slags type synsvansker de har inkludert når de har sett på forekomst av synsvansker. 

Hvor kan du søke hjelp?

Omfanget og typen persepsjonsvansker varierer sterkt fra barn til barn, og det må derfor en individuell utredning til av alle barn med CP som man mistenker at har visuelle persepsjonsvansker. Tiltakene til det enkelte barn må naturligvis skreddersys barnets behov. En synspedagog kan foreslå hvordan barnets omgivelser, hjelpemidler og læringsmateriell best kan utformes for å lette persepsjonsprosessen.

For noen barn kan tiltakene være enkle; slik som å sørge for at barnet har skolebøker der skriften er litt forstørret og i en tydelig font, samt der bilder og illustrasjoner er plassert mot en nøytral ensfarget bakgrunn, der det er gode visuelle kontraster og der det ikke er unødig med visuelle detaljer. For andre barn kreves mer omfattende tiltak der både omgivelser, materiell og intervensjoner må legges helhetlig til rette for å skape oversikt for barnet, og sørge for at barnet har best mulig forutsetninger for å forstå, og å lære seg å forstå, den visuelle informasjonen.

Barnehabiliteringstjenestene og PPT vil kunne bistå med utredning, veiledning og eventuell viderehenvisning når barn med CP har visuelle persepsjonsvansker. Det er imidlertid Statped-systemet, fagavdeling syn, som har spesialkompetanse på utredning og tiltak for barn med CVI. Dersom barnet har omfattende CVI-problematikk anbefales det derfor at barnet henvises til Statped for en tverrfaglig utredning av synsfunksjon. Disse instansene kan også samarbeide om en utredning dersom foreldre samtykker til dette.

Kognisjon

Kognisjon er grunnleggende for all menneskelig fungering. Ordet kommer av det latinske cognitare, som betyr å «tenke» eller «erkjenne». Prosesser som oppmerksomhet, hukommelse, begrepsdannelse, språk, tenkning og problemløsning er eksempler på kognitive funksjoner.

Hva er kognitive vansker?

Kognitive vansker kan arte seg på mange ulike måter og ha ulik alvorlighetsgrad. Det er vanlig å skille mellom spesifikke og generelle vansker.

Spesifikke vansker innebærer at en person har vansker på ett område, som hukommelse, språk eller matematikk. Når en person har generelle kognitive vansker er tenkning og problemløsning på mange områder affisert.

Dersom man i tillegg til generelle kognitive vansker også har utfordringer med sosial fungering og med dagliglivets ferdigheter, kan det være at man fyller kriteriene for en utviklingshemningsdiagnose.  Du kan lese mer om kognitive vansker og hvilke følger de kan ha her.

Utredelse av kognitive vansker hos personer med CP

Anslagene over hvor mange med CP som har utviklingshemning varierer mye i litteraturen. Internasjonal forskning rapporterer en forekomst som spenner fra 17–60 prosent, mens nordiske studier har gitt anslag på 30–40 prosent.

Når det gjelder spesifikke lærevansker så har forekomsten av dette vært undersøkt hos barn med unilateral CP, og man fant da at om lag en tredjedel av barna hadde en spesifikk lærevanske knyttet til enten lesing, skriving og/eller matematikk. 

Anbefalte tiltak

Hvilke tiltak som egner seg vil avhenge av type og omfang av kognitive vansker. Noen barn har behov for oppfølging eksempelvis kun i ett fag eller på et område, mens andre barn har behov for et helhetlig spesialpedagogisk oppfølgingstilbud. En presentasjon av aktuelle tiltak finner du her.

Hvor kan du søke hjelp?

Dersom et barn har kognitive vansker vil dette påvirke læring og barnet bør få hjelp i barnehagen eller på skolen. Formålet er både å sikre et best mulig læringsutbytte for det enkelte barn slik at barnet kommer så langt i sin utvikling som det har potensiale for, samt å forebygge sekundære vansker som sosiale og emosjonelle problemer.

Det er derfor anbefalt at alle barn med CP tilbys en kartlegging av kognitiv fungering i forbindelse med skolestart (5–6 års alder) og ved overgangen fra barne- til ungdomsskole (12–13 års alder). Utredninger av kognisjon kan skje ved barnehabiliteringstjenestene eller ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Disse instansene kan også samarbeide om en utredning dersom foreldre samtykker til dette.

Det er PPT som er sakkyndig instans når det gjelder tiltak i barnehage og på skolen. Dersom barnet har kognitive vansker av et slikt omfang at det ikke har tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, kan PPT vurdere om barnet har behov for spesialundervisning.

For barn i barnehagealder kan det være aktuelt å vurdere om barnet har behov for spesialpedagogisk hjelp. Tilbud om spesialpedagogisk hjelp er ikke avhengig av at barnet går i barnehage, men kan også gis i hjemmet dersom det er ønskelig. Spesialpedagogisk hjelp skal alltid inkludere et tilbud om foreldreveiledning.

Voksne med CP som opplever utfordringer knyttet til kognisjon kan ta kontakt med voksenhabiliteringstjenestene. Dersom utfordringene har konsekvenser for arbeidsliv, kan Sunnaas Sykehus eller NAV kompetansesenter for tilrettelegging og deltagelse også være aktuelle instanser å kontakte.

Kommunikasjon og språk

Formålet med kommunikasjon er å rette en annens oppmerksomhet mot noe; mot noe man vil fortelle eller formidle, mot en gjenstand eller begivenhet i omgivelsene, eller mot noe man ønsker å få.

Kommunikasjon fordrer derfor deltagelse i sosiale situasjoner, et felles oppmerksomhetsfokus, samt en intensjon om formidling. Kommunikasjon har både ikke-språklige og språklige elementer. Eksempel på ikke-språklig kommunikasjon er gester, mimikk og tonefall.

Vi bruker språk for å dele kunnskap, opplevelser, fellesskap og følelser, samt for å lære. Vi kan formidle språk med tale, men også med skrift eller alternative kommunikasjonsformer. Former for alternativ kommunikasjon er manuelle tegn (som tegn-til-tale), grafiske symboler (som PCS, Symbolsticks eller Bliss), materielle tegn (tegn man kan kjenne på) og taktile tegn (tegn som utføres som en berøring på en persons kropp).

Hva slags vansker med språk og kommunikasjon har barn med CP?

Språk er ofte av de funksjoner som er best bevart hos barn med CP. Barn med CP er imidlertid i en risikogruppe for å ha svært utydelig eller manglende tale som følge av sine motoriske vansker, og vil da ha behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Noen barn med CP har også behov for ASK for å forstå det som formidles, da de har kognitive utfordringer av et omfang som gjør forståelse for det talte ord utfordrende.  

ASK kan både være et permanent alternativ til tale, men også et supplement for en periode eller i visse situasjoner. Det er særlig personer som har de mest omfattende motoriske vanskene (GMFCS nivå IV–V) og/eller de mest omfattende kognitive vanskene som har behov for et permanent alternativ til tale.

For de som har behov for ASK som et supplement skiller vi mellom utviklingsgruppen og situasjonsgruppen.

Utviklingsgruppen er barn som grunnet kognitive utfordringer er forsinket i sin språkutvikling. For dem vil det å kommunisere med ASK lette språkutviklingen og lede til mindre frustrasjoner ettersom barnet gis en måte å uttrykke seg på også i den perioden hvor det ikke behersker tale som uttrykksform.

Situasjonsgruppen er barn og voksne som har behov for ASK som et livslangt supplement til tale fordi talen er utydelig grunnet de motoriske vanskene personen har.

Hvilke følger kan vansker med språk og kommunikasjon ha?

Å kommunisere er en grunnleggende menneskelig aktivitet. Språket gjør oss i stand til å kommunisere om forhold som ligger utenfor det som er umiddelbart tilstede eller synlig. Mangelfulle kommunikasjonsmuligheter går ikke bare ut over læring, men også utover muligheter til deltagelse og sosial samhandling. Konsekvensene kan derfor være svært alvorlige og negative for et barns kognitive, språklige, sosiale og emosjonelle fungering og utvikling. 

Utredelse av språk- og kommunikasjonsvansker hos personer med CP

En norsk studie fra 2010 fant at om lag en tredjedel av barn med CP har svært utydelig tale eller helt mangler tale. Disse barna har derfor har behov for ASK. Talevanskene var vanligst hos barn med dyskinetisk CP, barn med alvorlige grovmotoriske vansker (GMFCS nivå IV–V) samt hos barn som trengte assistanse i forbindelse med spising eller fikk ernæring via sonde. 

Anbefalte tiltak

Dersom barnet er forsinket i sin talespråkutvikling – det vil si at det ikke har begynt å ytre sine første ord mellom 1 og 1,5 års alder – anbefales det sterkt å sette i gang med ASK. Dersom barnet har en form for CP der vi vet at sannsynligheten for at barnet som talevansker er stort, slik som ved dyskinetisk CP eller ved spastisk bilateral CP og GMFCS nivå IV–V, kan ASK-tiltak iverksettes allerede ved slutten av første leveår. 

Hvor kan du søke hjelp?

Utredning av grunnlagsforutsetninger og utforming av ASK-tiltak er en sammensatt prosess som krever en tverrfaglig tilnærming. Forhold som helse, sansning, persepsjon, kognisjon, motorikk og miljøforhold må være kjent for at gode ASK-tiltak skal kunne utformes. ASK-tiltak for et barn med CP må også hele veien videreutvikles, da barnets behov for å uttrykke seg vil øke etter hvert som barnet vokser og utvikler seg. Habiliteringstjenestene for barn og voksne, Statped og PPT kan gi tilbud til barn og voksne som har behov for ASK.

Habiliteringstjenestene skal følge opp alle barn med CP, og mange barn med CP deltar i det motoriske oppfølgingsprogrammet CPOP. Barn med CP som har omfattende vansker kan bli henvist videre til voksenhabiliteringstjenesten når de fyller 18 år.

Statped-systemet er et støttesystem som skal bistå på de områdene der PPT ikke har kunnskapsgrunnlag eller kompetanse. Statped er regionalt og har fagavdelinger som har spesielt ansvar for språk, tale og sammensatte lærevansker. Det er fagavdelingen for sammensatte lærevansker som har et spesielt ansvar for ASK i Statped. Statped tilbyr tjenester til alle aldre.

Kommunikasjonsteamet ved Seksjon for Nevrohabilitering på Oslo Universitetssykehus har spesialkompetanse på utredning av kognisjon, språk og kommunikasjon hos de barna som har de mest omfattende motoriske vanskene. Barnehabiliteringstjenestene og fastleger kan henvise til Kommunikasjonsteamet.

Når det gjelder tiltak i barnehage og på skolen knyttet til språk og kommunikasjon, er det også her PPT som er sakkyndig instans. Retten for barn i skolen til å benytte egnede kommunikasjonshjelpemidler og få opplæring i ASK, er nedfelt i §2-16 i Opplæringslova. Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en veileder for personer som skal ha eller har et barn med behov for ASK i skolen. Barn som har behov for ASK kan også få spesialpedagogisk hjelp, eller spesialundervisning dersom PPT vurderer at de i har nytte av dette.

Dersom du ønsker å lese mer om ASK finner du informasjon om dette både på ASK-loftet til Statped og på hjemmesiden til den norske avdelingen av ISAAC (International Society for Augmentative and Alternative Communication). 

Spise- og ernæringsvansker

Barn med CP kan også ha oral-motoriske vansker. Dette kan gjøre det å spise utfordrende eller så vanskelig at barnet må ernæres gjennom sonde. Også problemer knyttet til refluks og aspirasjon (at mat/drikke havner i luftveiene) er hyppig forekommende og kan lede til blant annet smerte, kvalme, nedsatt energi og lungesykdommer. Oral-motoriske vansker kan også lede til utfordringer med sikring.

Samlet sett kan oral-motoriske vansker ha alvorlige følger for ernæring, vekst og pust – men også for selvfølelse.

Noen barn med CP klarer å spise og drikke uten å svelge feil, men bruker så mye tid og krefter på dette at måltidene utgjør en uforholdsmessig stor del av barnets hverdag. Det å delta i det sosiale fellesskapet som et måltid er, er selvsagt like verdifullt og utviklende for barn med CP som det er for andre barn. I noen tilfeller kan det likevel være aktuelt å vurdere om barnet er tjent med å få deler av sin ernæring gjennom en sonde.

Spise- og ernæringsvansker er ganske hyppig forekommende hos barn med CP. En undersøkelse fra 2008 basert på norske data viste at 34 prosent av barna med CP ikke kunne spise selvstendig; enten trengte de hjelp fra en voksen til å spise eller så ble de ernært helt eller delvis med sonde. Gastrostomi var vanligere hos barn med dyskinetisk CP enn hos barn med spastisk bilateral CP (henholdsvis 40 og 19 prosent hadde behov). 

Barnehabiliteringstjenestene skal gi oppfølging om spising og ernæring. Ved behov for mer spesialisert utredning kan barnehabiliteringen eller fastlege henvise barnet til Spise- og ernæringsteamet ved Seksjon for Nevrohabilitering på Oslo Universitetssykehus. 

Atferd og emosjonell fungering

Barn med CP har økt risiko for vansker knyttet til atferd og emosjonell regulering. Vanskene kan være av ulikt slag og alvorlighetsgrad. For noen arter vanskene seg som hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker (ADHD), andre strever mest med sosiale relasjoner. Andre igjen har psykiske lidelser som depresjon og angst.

I en norsk studie fra 2012/2013 fant man at over halvparten av barna (57 prosent) med CP, hadde indikasjoner på vansker knyttet til atferd og emosjonell fungering som var av et slikt omfang at de fylte kriteriene for en psykisk lidelse. Dette var signifikant flere enn i en kontrollgruppe med barn.

Vanskene barna hadde, var både av emosjonell karakter (særlig engstelse), men også knyttet til atferd/oppførsel, hyperaktivitet og utfordringer med å fungere godt sammen med jevnaldrende. Særlig var forekomsten av oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet høy, noe som også er funnet i studier fra andre land.

Mange barn med CP har også mye smerter, og det er funnet at smerteintensitet og angst for smerter er assosiert med atferdsmessige og emosjonelle vansker hos barn med CP.

Hvor kan du søke hjelp?

At barn strever sosialt eller emosjonelt, eller har vansker knyttet til atferd, er relativt hyppig forekommende utfordringer i barnepopulasjonen. Dette innebærer at det er flere instanser, både av kommunale lavterskeltilbud og innenfor spesialisthelsetjenesten man kan henvende seg til for oppfølging og rådgivning.

Om barn med CP strever med enten atferdsmessige utfordringer eller emosjonelle problemer, kan man i første omgang henvende seg til kommunale tilbud som helsesøstre, kommunepsykologer, skolepsykologer eller PPT.

Dersom barnet har oppmerksomhetsvansker eller hyperaktivitet av et visst omfang, kan det også vurderes om barnet i tillegg til miljøtiltak, tilrettelegging av opplæringstilbudet i skolen og samtaler, har behov for å prøve ut medikamentell behandling. I så fall kan man be fastlegen henvise til barnehabiliteringstjenesten eller til Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Både BUP, samt en del barnehabiliteringstjenester, tilbyr også oppfølging, enten individuelt eller i gruppe, ved emosjonelle eller sosiale vansker og utfordringer. 

Epilepsi

Barn med CP er mer utsatt for å få epilepsi enn det barn uten CP er. Forekomsten av CP har variert i ulike studier med alt fra 15–60 prosent, men ofte rapporteres det at om lag 30–40 prosent av barna med CP også har epilepsi. Antallet barn med CP som har epilepsi varierer mellom de ulike subtypene CP. En norsk registerbasert studie fra 2008 fant at 19 prosent av barna med unilateral CP, 30 prosent av de med bilateral CP og 42 prosent av de med dyskinetisk CP også hadde epilepsi.

Epilepsi er ikke bare en sykdom, men rommer et sett av tilsander med ulik utforming og alvorlighetsgrad. Epilepsi kan arte seg som blant annet kraftige rykninger, smårykninger, påvirket bevissthet, endrede sanseopplevelser eller plutselige fall. Anfallene kan være enten fokale eller generaliserte. Anfallsfrihet oppnås for 50–60 prosent ved medisinering (anti-epileptika).

Vurdering av om det er behov for utredning for epilepsi gjøres ofte av lege på barnehabiliteringen eller av fastlegen. I tilfeller der barnet har en komplisert epilepsi kan det være aktuelt med spesialisert oppfølging fra Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) ved Oslo Universitetssykehus

Sammenheng mellom ulike typer vansker

Det er viktig å understreke at selv om risikoen for de vanskene som er nevnt her er forhøyet hos barn med CP sammenlignet med barn som ikke har CP, så er det langt fra slik at alle barn med CP har tilleggsvansker. Dersom man er usikker på om et barn har tilleggsvansker, er dette et tema som kan tas opp med fagpersoner som kjenner barnet og som har kompetanse på CP.

Selv om mange med CP ikke har så store utfordringer, er det heller ikke uvanlig at et barn ikke bare har én tilleggsvanske, men flere. Eksempelvis har barn med vansker knyttet til spising ofte også talevansker; og jo mer alvorlige de grovmotoriske vanskene et barn har, jo mer sannsynlig er det at et barn har spise- og talevansker. Det er også funnet en høy samvariasjon mellom alvorlighetsgraden av motoriske vanskene og forekomsten av alvorlige synsvansker, epilepsi og alvorlige kognitive vansker.

Imidlertid er det svært viktig å være oppmerksom på at det ikke er noe en-til-en forhold mellom eksempelvis omfanget av motoriske vansker og omfanget av tilleggsvansker. Det finnes barn med lette motoriske vansker som har omfattende behov for hjelp knyttet til kognisjon og kommunikasjon, og det finnes barn med svært omfattende motoriske vansker som fungerer som forventet for alderen kognitivt. Så selv om alvorlighetsgraden av vansker korrelerer (samvarierer) på gruppenivå, så kan slike statistiske samvariasjoner ikke benyttes for å trekke slutninger om fungering på de ulike områdene på individnivå.

Dette innebærer at fungering på områder som kognisjon, kommunikasjon og persepsjon hos barn, unge og voksne med CP må undersøkes individuelt, og at det er resultatene av slike kartlegginger og utredninger som danner grunnlaget for hvilke tiltak og tilpasninger som foreslås for den enkelte.

Denne artikkelen gir kun en oversikt over noen av de tilleggsvanskene som kan forekomme ved CP. I tillegg til de områdene som er nevnt, vil også andre faktorer som trettbarhet, temperament, personlighet, helsetilstand og personlige erfaringer ha betydning for hvordan et barn fungerer i hverdagen. I tillegg er det også viktig å huske på et barns utvikling påvirkes av et komplekst samspill mellom individuelle faktorer, og hvordan det miljøet et barn er i, møter og tilrettelegger for de utfordringene et barn har.

Målet for de hjelpetiltak som iverksettes i hjem, barnehage og skole bør være at et barn skal møtes på en slik måte at konsekvensene av de utfordringene barnet har, ikke blir større enn nødvendig. At barnet skal komme så langt i sin utvikling som det har forutsetninger for, at det skal oppleve mestring og god livskvalitet samt at det ikke skal oppstå ekstra vansker som følge av de utfordringene barnet har med seg.  Et viktig tiltak i så måte, er å være oppmerksom på at barn med CP kan ha utfordringer på andre områder enn motorikk, samt å be om utredning og kartlegging dersom det er mistanke om at barnet har tilleggsvansker, slik at egnede tiltak kan bli iverksatt så raskt som mulig. 

Kilder

  • Andersen, G. L., Irgens, L. M., Haagaas, I., Skranes, J. S., Meberg, A. E., & Vik, T. (2008). Cerebral palsy in Norway: prevalence, subtypes and severity. European journal of paediatric neurology, 12(1), 4-13.
  • Andersen, G., Mjøen, T. R., & Vik, T. (2010). Prevalence of speech problems and the use of augmentative and alternative communication in children with cerebral palsy: a registry-based study in Norway. SIG 12 Perspectives on Augmentative and Alternative Communication, 19(1), 12-20.
  • Ashwal, S., Russman, B. S., Blasco, P. A., Miller, G., Sandler, A., Shevell, M., & Stevenson, R. (2004). Practice Parameter: Diagnostic assessment of the child with cerebral palsy Report of the Quality Standards Subcommittee of the American Academy of Neurology and the Practice Committee of the Child Neurology Society. Neurology, 62(6), 851-863.
  • Blair, E. (2010). Epidemiology of the cerebral palsies. Orthopedic Clinics of North America, 41(4), 441–455.
  • Bjørgaas, H. M., Hysing, M., & Elgen, I. (2012). Psychiatric disorders among children with cerebral palsy at school starting age. Research in developmental disabilities, 33(4), 1287-1293.
  • Bjørgaas, H. M., Elgen, I., Boe, T., & Hysing, M. (2013). Mental health in children with cerebral palsy: does screening capture the complexity?. The Scientific World Journal, 2013.
  • Bøttcher, L., Stadskleiv, K., Berntsen, T., Christensen, K., Korsfelt, Å., Kihlgren, M., & Ödman, P. (2015). Systematic cognitive monitoring of children with cerebral palsy–the development of an assessment and follow-up protocol. Scandinavian Journal of Disability Research, 1-12.
  • Dahlgren Sandberg, A. (2006). Reading and spelling abilities in children with severe speech impairments and cerebral palsy at 6, 9, and 12 years of age in relation to cognitive development: A longitudinal study. Developmental Medicine & Child Neurology, 48, 629–634. doi: 10.1017/S0012162206001344
  • Dutton, G. N. (2011). Terminology for brain injury-related vision loss: the debate continues. Journal of Visual Impairment & Blindness, 105(3), 133-135.
  • Fazzi, E., Signorini, S. G., La Piana, R., Bertone, C., Misefari, W., Galli, J., ... & Bianchi, P. E. (2012). Neuro‐ophthalmological disorders in cerebral palsy: ophthalmological, oculomotor, and visual aspects. Developmental Medicine & Child Neurology, 54(8), 730-736.
  • Frampton, I., Yude, C., & Goodman, R. (1998). The prevalence and correlates of specific learning difficulties in a representative sample of children with hemiplegia. British Journal of Educational Psychology, 68(1), 39-51.
  • Gabis, L. V., Tsubary, N. M., Leon, O., Ashkenasi, A., & Shefer, S. (2015). Assessment of Abilities and Comorbidities in Children With Cerebral Palsy. Journal of child neurology, 0883073815576792. doi: 10.1177/0883073815576792
  • Himmelmann, K., Beckung, E., Hagberg, G., & Uvebrant, P. (2006). Gross and fine motor function and accompanying impairments in cerebral palsy. Developmental Medicine & Child Neurology, 48(6), 417-423.
  • Johnson, A. (2002). Prevalence and characteristics of children with cerebral palsy in Europe. Developmental Medicine & Child Neurology, 44(09), 633-640.
  • Odding, E., Roebroeck, M. E., & Stam, H. J. (2006). The epidemiology of cerebral palsy: incidence, impairments and risk factors. Disability and rehabilitation, 28(4), 183-191.
  • Opplæringslova (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. Hentet frå https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61
  • Parkes, J., Hill, N. A. N., Platt, M. J., & Donnelly, C. (2010). Oromotor dysfunction and communication impairments in children with cerebral palsy: a register study. Developmental Medicine & Child Neurology, 52(12), 1113-1119.
  • Rosenbaum P, Paneth N, Leviton A, Goldstein, M., Bax, M., Damiano, D., ... & Jacobsson, B. (2007). A report: the definition and classification of cerebral palsy April 2006. Developmental Medicine & Child Neurology49 (Suppl. 109), 8–14.
  • SSE – Spesialsykehuset for epilepsi. Oslo Universitetssykehus. 
  • Schiørbeck, H., Birketvedt, K. & Helland, I. B. (2008). Kartlegging og tiltak ved spise- og ernæringsvansker. I Tetzcher, S., Hesselberg, F. & Schiørbeck, H. (red). Habilitering: Tverrfaglig arbeid for mennesker med utviklingsmessige funksjonshemninger. Gyldendal Akademisk 2008
  • Schiørbeck, H. & Stadskleiv, K. (2008). Utredning og tiltak ved kognitive vansker. I Tetzcher, S., Hesselberg, F. & Schiørbeck, H. (red). Habilitering: Tverrfaglig arbeid for mennesker med utviklingsmessige funksjonshemninger. Gyldendal Akademisk 2008
  • Sigurdardottir, S., Eiriksdottir, A., Gunnarsdottir, E., Meintema, M., Arnadottir, U. and Vik, T. (2008). Cognitive profile in young Icelandic children with cerebral palsy. Developmental Medicine & Child Neurology, 50, 357–362. doi: 10.1111/j.1469-8749.2008.02046.x
  • Stadskleiv, K. (2015). Kartlegging. I Bottegaard Næss, K-A & Karlsen, A. V. (red). God kommunikasjon med ASK-brukere. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Straub, K., & Obrzut, J. E. (2009). Effects of cerebral palsy on neuropsychological function. Journal of Developmental and Physical Disabilities, 21(2), 153–167. doi: 10.1007/s10882-009-9130-3
  • Surén, P., Bakken, I. J., Aase, H., Chin, R., Gunnes, N., Lie, K. K., ... & Stoltenberg, C. (2012). Autism spectrum disorder, ADHD, epilepsy, and cerebral palsy in Norwegian children. Pediatrics, 130(1), e152-e158.
  • Tetzchner, S. von (2008). Kommunikasjon og språk. I Habilitering: Tverrfaglig arbeid for mennesker med utviklingsmessige funksjonshemninger. Gyldendal Akademisk 2008
  • Tetzchner, S. von (2012). Utviklingspsykologi. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk
  • Yamaguchi, R., Nicholson Perry, K., & Hines, M. (2014). Pain, pain anxiety and emotional and behavioural problems in children with cerebral palsy. Disability and rehabilitation, 36(2), 125-130.
  • Zafeiriou, D. I., Kontopoulos, E. E., & Tsikoulas, I. (1999). Characteristics and prognosis of epilepsy in children with cerebral palsy. Journal of child neurology, 14(5), 289-294.