Meny Gå til innhold

Mange ting kan lede til vennskap,men her spiller både tilfeldigheter og bevisste valg en viktig rolle. Dette gjelder antall venner, hvem man er venner med, og hva slags vennskap man har. Sosiolog Halvor Hanisch, som selv har CP, forsøker i denne teksten å si noe om forholdet mellom ungdomstid, vennskap og CP.

Alt man sier om dette er selvsagt forenklinger – ingen funksjonshemmede lever slik som ”de funksjonshemmede” lever, men derimot sine egne liv. Det er likevel én generell trend, som både manges erfaringer og mye forskning viser: Mange, men ikke alle, funksjonshemmede ungdommer har færre venner enn mange av sine jevnaldrende. 

Speiling

Mange funksjonshemmede ungdommer møter en god del sosial utestenging, alt fra usikkerhet og fordommer til direkte mobbing.  Dette er det, selvfølgelig, mange forskjellige grunner til. Mitt forslag – så uoriginalt som det kan høres ut – er at mye av dette handler om speiling. Gjennom hele livet, fra spedbarns herming av mimikk og fremover, er vi opptatt å likne. 

Svaret på spørsmålet ”hvem er jeg?” (altså det bildet vi har av oss selv) kalles ikke identitet uten grunn. Å kjenne seg selv er ikke minst å gjenkjenne seg selv i andre, og å gjenkjenne andre i seg selv. Å identifisere noe vil nettopp ikke si å kjenne eller forstå noe, men bokstavelig talt å gjenkjenne det. 

Det å likne blir dermed grunnleggende for alle relasjoner, og ikke minst for hvem vi liker, hvem vi forstår oss selv ut fra, altså for hvem vi blir venner med. I dette ligger frøet til et slags dobbelt press. På den ene siden presser man de man identifiserer seg med ”hitover”, for at de skal bli så like som mulig. På den annen side presser man også de man ikke identifiserer seg med ”utover” eller ”bort”, for at de skal bli så ulike som mulig.

Jakten på identiten

Dette presset gjelder hele livet, men ikke minst i tenårene. Ikke bare er det da jakten på ”identiteten” (og dermed på hvem man likner) er på klimaks, men det er også en livsfase hvor kropp, kroppsbilder og kroppslikhet er viktigere enn det noensinne blir igjen. 

At folk med annerledes kropper (som for eksempel de fleste folk med CP) ikke pleier å ha sin gullalder i de årene er sånn sett ikke så overraskende.

Et kjedelig, men klassisk eksempel, er tenåringsjenters arbeid for å lage ytre likhet rundt den indre likheten de prøver å skape. Disse jentene i klassen ”lager seg selv” likere og likere, både i klær, sminke, men også i ”kroppsbruk” som ganglag, positur og kroppsspråk. Når mange med CP da ikke kan ta del i arbeidet, ikke lage seg like, får de fort rollen som de som slett ikke er like. 

Dette sier ikke bare noe om hvem unge med CP oftest ikke blir venner med, men også noe om hvem de blir venner med. Når kravet til likhet er så viktig – både på samfunnsnivå, gruppenivå og en-til-en – så bryter funksjonshemming fort ned likhetskravet. Dette kan likevel også innebære en mulighet, som gir kraft i livet til mange unge med CP: Når du uansett ikke oppfyller likhetskravet, så er du også på et vis fri fra det. 

Kanskje kan man si det på denne måten: Når du ikke kan være venner med de som krever at du er lik dem, så ender du opp med venner som gir deg lov til å være ulik dem.

Her står vi – tror jeg – ved en av røttene til det kanskje aller vanligste vennskapsmønsteret for funksjonshemmede tenåringer: Få venner, ofte en klar bestevenn. Jeg tror det ofte henger sammen sånn at problemet med ”likhet for alle pengene”, med venninnegjenglivet eller ”alle gutta”, legger også grunnlag for et liv hvor de vennerelasjonene som er tross alt er sterke. 

Tre farer

Det er imidlertid minst tre farer i dette, hvorav minst to har med funksjonshemning å gjøre. For det første kan ekskludering og fordommer – som man til vanlig føler seg fri fra – plutselig våkne til live, selv i de sterkeste vennerelasjoner.

En samforståelse brister lett, og særlig hvis den ikke kan støtte seg på det ”alle mener”: plutselig kan man føle avstand og usikkerhet, også usikkerhet begge parter trodde det ikke lenger var grunnlag for.

For det andre er annerledeshet – uansett om det indirekte kan legge grunnlag for nære relasjoner – også grunnlag for vanskelige og uunngåelige kommunikasjonsproblemer. Det er spesifikke erfaringer i livet med CP, så spesifikke at de faktisk er nesten helt individuelle.

Dette er ikke egentlig et problem man kan kommunisere seg ut av, mer en større eller mindre sorg som alle bærer med seg takket være sin annerledeshet. 

For det tredje gjør selve strukturen – det at man har én eller få venner, og at de relasjonene er etablert på tross av litt av hvert – at unge med CP ofte er ganske avhengige av de vennerelasjonene de har. Dette er selvsagt utfordrende med tanke på det å kommunisere: Det at man har nært forhold til noen – for eksempel en bestevenninne – betyr jo ikke at ingenting faller utenfor: Alle som kan snakke om mye har også noe de ikke kan snakke om. Dels viser det seg også som risiko; faren for ”ingen venner” er langt større enn den mer eller mindre ønskede muligheten for ”bare mange nye venner”.

Ikke unikt for unge med CP

Nesten alt det som er sagt her – om livet som ung med CP – kunne vært sagt om det å være ung generelt. Også andre ungdommer har bestevenner, også andre ungdommer kommer nærmere på venner de ikke bare speiler seg i.

Alle ungdommers vennerelasjoner er i stadig fare og utsatt for forandring, og nesten alle kommer i situasjoner hvor de med rette eller urette føler at ingen forstår dem. Som kjent, hvor smertefullt det enn er: Hjernen er alene. 

I mine øyne betyr det først og fremst at CP kan gjøre det samme med vennskap som det gjør med mange aspekter i livet: Det setter det på spissen. Alle ungdommer baler med det å likne, men funksjonshemmede ungdommer gjør det oftere.

Alle ungdommer er avhengige av venner og familie rundt seg, men funksjonshemmede kan leve nærmere på den avhengigheten, tydeligere, mer konkret, og vanskeligere å tilsløre. Og så videre. Det er på denne måten at CP viser seg som en av livets kontrastvæsker.