Meny Gå til innhold

SOFIE ULVEDALEN: - Spesialskolen ødela tre år av mitt liv

Tre viktige år med læring gikk tapt da ungdomsskolen behandlet Sofie Ulvedalen som psykisk utviklingshemmet. Om det ikke hadde vært for mengder med egeninnsats og en videregående skole som tok henne på alvor, kunne det gått skikkelig galt.

Hun husker ikke så mye fra barneskolen. Bare at hun har det morsomt, at hun får ansiktsmaling og at hun er glad. Sofie Ulvedalen er en del av klassemiljøet på nærskolen. Hun har venner – kan riktignok være litt sta til tider – men er stort sett en harmonisk jente. Sofie lærer det samme som de andre barna, noe tar litt lenger tid for henne, men med litt ekstra oppfølging i enkelte fag er det lite som skiller henne og medelevene idet hun avslutter barneskolen.

-  Det var noen helt fantastiske pedagoger på barneskolen. De var fulle av entusiasme for hva Sofie kunne få til og være med på. Det var liksom ingen hindringer, forteller mamma, Gry Ulvedalen.

Så hvor går veien videre? Hvilken ungdomsskole skal de velge? Nærskolen er uaktuell. Der har både familien og andre de kjenner dårlige erfaringer med mangelfull tilrettelegging. Og ettersom Sofie bruker rullestol og er hørselshemmet, er det en del hensyn som må tas. De sjekker byens spesialskole.

- Der ble vi fortalt at det ikke ville være noe problem for Sofie å begynne. De hadde allerede elever med ulike behov og funksjonsnivåer, så de ville kunne sette sammen grupper hvor elevene var veldig like. Jeg var helt ukjent med spesialskole på forhånd, så da de sa at de hadde alle typer elever, tenkte jeg at det var veldig fint.

Ingen utfordringer

Det går ikke lang tid før både Sofie og mamma skjønner at det ikke er veldig fint for Sofie på spesialskolen. Oppgavene hun får, gir henne ingen utfordringer. Ting hun har lært for lenge siden, repeteres i det uendelige.

- Engelsk hadde vi for eksempel bare en time i halvåret og det var førsteklasseengelsk. Jeg ble veldig god på «cat» og «dog», for å si det sånn, ler Sofie.

Hun har aldri lekser og får heller ikke karakterer. Bortsett fra henne er alle de andre elevene i klassen psykisk utviklingshemmet.

- Jeg tror lærerne trodde at jeg også var psykisk utviklingshemmet. Hørselshemningen min gjør at jeg mister en del begreper og sammenhenger, men det betyr jo ikke at jeg ikke kan lære noe, sier Sofie.

Hun kjeder nesten livet av seg. Hun forsøker å si ifra, men blir ikke hørt. Hennes sosiale liv på skolen er ikkeeksisterende. Noen av de andre elevene er utagerende og lærerne reagerer noen ganger på måter som gjør Sofie redd. Redd for at hun skal bli utsatt for den samme behandlingen. Hun trekker seg tilbake og etter hvert også inn i seg selv.

- Jeg ble veldig innesluttet og snakket ikke med noen. Jeg var redd for at lærerne skulle synes at jeg var uhøflig og dra meg ut på gangen, slik jeg så skjedde med andre elever. Etter hvert begynte jeg å tenke veldig mye. Jeg lagde min egen verden inne i hodet, for det var gøyere der, forteller Sofie.

Ikke gehør

Hjemme ser Gry den samme forandringen. Hun forsøker å ordne opp.

- Da vi tok det opp i møter, fikk vi ikke gehør i det hele tatt. Sofie hadde blitt testet kognitivt flere ganger, så vi visste at det var hørselen som gjorde at hun mistet ord, begreper og sammenhenger – ikke at hun ikke forsto. Jeg visste at det bare var tull at hun ikke skulle ha normal undervisning, men skoleledelsen mente at jeg bare var en mor som overvurderte barnets evner. De sa det rett ut. At Sofie ikke kunne bedre. Men jeg var jo sikker på at Sofie var i stand til å lære masse. Jeg har tre andre barn å sammenlikne med, så jeg visste det jo, sukker Gry.

Hun klager til lærere, til rektor og til Fredrikstad kommune. Til ingen nytte. Bare PP-tjenesten tar dem på alvor.

- PP-tjenesten forsøkte å fortelle skolen at Sofies utfordringer skyldes hørselshemningen og ikke at hun var psykisk utviklingshemmet. De la også frem rapporter om dette, men skolen ville ikke høre.

Når Sofie ikke kan delta på svømming fordi vannet i bassenget er så kaldt at spastisiteten hennes blir verre, settes hun i stedet til å brette tøy.

- Jeg burde jo heller fått gjøre skolearbeid, men jeg fikk heller ikke lov til å sitte alene i et rom. Jeg aner ikke hvorfor, sier Sofie.

Ny start

De vurderer å bytte skolen, men finner ingen gode alternativer. Til slutt gir de opp og gleder seg bare til det er over. Når ungdomsskolen nærmer seg slutten, begynner de å forberede seg til det de håper kan bli en ny start – videregående skole.

Sofie har alltid vært kreativ. Hun elsker å tegne og å skape ting – valget faller på design- og håndverkslinja. Før skolestart har de et overgangsmøte hvor representanter fra både ungdomsskolen og videregående skole er til stede.

- Jeg sa at jeg ønsket at Sofie skulle begynne i en vanlig klasse og at vi heller kunne gå bort fra det hvis det viste seg å ikke fungere. Da var læreren fra ungdomsskolen veldig hovmodig og gjentok det jeg allerede hadde hørt i tre år, nemlig at dette var bare mors ønske og at man ikke kunne forvente stort av Sofie. Jeg ble rasende, forteller Gry.

Faglederen ved den videregående skolen hvor Sofie skal begynne, skar igjennom.

- Når man kommer til denne skolen, så starter man på nytt. Her får alle en ny sjanse, sier han.

- Da ble jeg veldig, veldig glad, sier Gry.

Tar igjen det tapte

Den videregående skolen fikser teleslynge i klasserommet og sørger for at Sofie har en assistent som hjelper henne med å få med seg alt som blir sagt i timene. Det blir installert døråpnere, og Sofie får egen nøkkel til heisen.

Det første året blir likevel tøft. Sofie oppdager raskt hvor mye hun har mistet i løpet av ungdomsskolen. De andre ungdommene er så kunnskapsrike i forhold til henne. De kan så mye mer.

- Når skoledagen var over, satt jeg sammen med assistenten og jobbet med fag for å ta igjen det jeg hadde mistet. Det var slitsomt, men også veldig gøy å endelig lære igjen, forteller Sofie.

Hun får tilbake de første prøvene med gode karakterer. Lærerne hennes er begeistret og skjønner at Sofie har mer i hodet enn det de hadde sagt på ungdomsskolen. Alle rundt ser at Sofie – hun kan! Begeistringen smitter over på Sofie som blir motivert til å jobbe ekstra hardt. Planene om å bruke fire år på de to skoleårene, må justeres. Sofie klarer det på tre, og hun får gode karakterer.

- Jeg har sendt Sofies karakterutskrift til rektoren på ungdomsskolen sammen med et brev der jeg forteller hvordan vi har opplevde situasjonen, men jeg har foreløpig ikke fått noe svar, sier Gry.

- Jeg har vært veldig opprørt over hvordan Sofie ble behandlet og hvor ignorante menneskene ved ungdomsskolen var. Jeg tror det er en bra skole for barn som er psykisk utviklingshemmede, men de burde absolutt ikke ta inn barn som ikke er det. Det mener jeg er og var veldig feil. Vi vet om andre som har opplevd akkurat det samme. Som har fått akkurat de samme løftene i forkant, men som ikke har fått dem innfridd, fortsetter hun.

Ulykkelig

Ungdomsskoleopplevelsen har satt spor i Sofie. En periode begynte hun selv å tvile på om hun dugde.

- I tre år ble jeg fortalt at jeg ikke kunne bedre. Da tror du jo på dem etter hvert. Men jeg hadde hele tiden lyst til å lære. Jeg var ulykkelig på ungdomsskolen og ble redd for å snakke med folk i frykt for å si noe feil. Sånn kan jeg fremdeles tenke i enkelte situasjoner, men nå er heldigvis alt annerledes. Jeg har venner og generelt mye mer kontakt med mennesker nå, forteller Sofie.

Tre år med design og håndverk har imidlertid fått henne til å innse at yrker innenfor det faget blir for fysisk krevende med CP. Denne høsten skal hun derfor begynne på kontor- og administrasjonsfag på Briskeby videregående i Drammen. Det betyr at hun må flytte på internat.

- Jeg gleder meg, men gruer meg til sånne huslige ting som jeg ikke helt vet hvordan fungerer ennå, ler hun.

Hvor veien går videre, vet hun ikke ennå. Hun tenker ikke så langt frem i tid og er fornøyd så lenge hun har det bra her og nå.

- Jeg har egentlig ingen plan. Kanskje jeg skal gå mer på skole eller kanskje jeg begynner å jobbe. Jeg har ingen spesiell drøm. Annet enn å få gode karakterer da, avslutter Sofie.