Meny Gå til innhold

Forfatteren av «Løvetannbarnet»: Skriver mot fordommer

28 år gamle Ida Viola Simensen fra Fredrikstad har aldri vært redd for å følge drømmene sine. Det har resultert i både et teaterstykke og en bokutgivelse. Og det stopper ikke der.

– Du må tru på deg sjøl, og følge drømmene dine. Hvis ikke får du ikke til noe som helst, sier Ida Viola Simensen.

CP-foreningen møter den aktive 28-åringen på Verdensspeilet i Fredrikstad sentrum.

Allerede som 17-åring ble hun lokalkjendis da hun sammen med faren, Jens Olav Simensen, skrev teaterstykket «Gi meg é pille». Teaterstykket ble en braksuksess.

I ti forestillinger ble livet som ung og funksjonshemmet skildret. Publikum fikk et sterkt møte med følelser som ensomhet, isolasjon, depresjon og sinne. Det var et stykke til ettertanke og et stykke samfunnet trengte.

– Jeg ville bruke stemmen min til å bryte ned noen av fordommene samfunnet har mot oss som har en funksjonsnedsettelse. Jeg hadde bygget opp mye frustrasjon – og det var godt å få det ut, forteller Østfoldingen.

Nav kjøpte en hel forestilling, og tilbakemeldingen fra noen av de ansatte var at de hadde lært mer av å se forestillingen enn de hadde gjort etter ti år i jobben.

Forfatterspire

Med både en far og en storebror som er journalister var det kanskje ingen overraskelse at også Ida skulle ty til pennen.  Og det var ikke bare ideen til teaterstykket hun gikk rundt med.

Da faren i 2008 ga ut boken «Det er mye vi kan», skrev Ida et eget kapittel om hvordan det var å leve med CP.

I april ga Ida ut sin debutroman «Løvetannbarnet». Boken handler om Liam, en gutt med CP, sin tøffe oppvekst i dyp fattigdom i Irland. Det er en til tider mørk bok som beskriver vold, dop og desperasjon – men hovedpersonen finner kjærligheten og håpet om en bedre fremtid vokser.

Ideen til boken kom for mange år siden, men det tok tid før Ida var klar for å sette seg ned å skrive.  Først i 2012 satte hun seg ned foran PCen og hamret løs på tastaturet.

– En søndag kveld bestemte jeg at det var på tide å få ut ideene og historien jeg hadde hatt i hodet i lang tid.  Jeg begynte på et råmanus og skrev dag og natt i fire uker. Det var som å trå inn i en annen verden. Jeg ble fullstendig oppslukt, forteller hun.

Fascinert av Irland

Da 28-åringen omsider var ute av skrivebobla fikk hun venner og familie til å lese over manuset og komme med innspill – og deretter fortsatte researcharbeidet og skrivingen.

– Hvorfor har du lagt handlingen til Irland?

– Jeg har alltid vært fascinert av Irland. Helt siden jeg var liten har jeg hørt på irsk folkemusikk, og jeg har vært der flere ganger. Jeg føler at jeg kjenner folket og kulturen godt, forklarer hun.

Derfor var det helt på sin plass med en researchtur til Irland også underveis i skriveprosessen. Der sugde hun til seg alle inntrykk, både av natur og kultur – noe som krydrer skildringene i boka.

– Alle stedene jeg skriver om finnes i virkeligheten, forteller Ida.

Hovedpersonen i boka har som Ida CP.

– Dette er ikke en bok som kun handler om de utfordringer personer med CP og rullestolbrukere opplever. Men at Liam sitter i rullestol er et tilleggsmoment som gir historien et annet perspektiv.

Lykkerus

Etter nesten et helt år med skriving var manuset levedyktig og klart for utsending til utvalgte forlag. Allerede hos forlag nummer to fikk den unge forfatteren napp.

– Jeg var i lykkerus – tenk at de ville publisere min historie! Adrenalinet pumpet og det var en fantastisk følelse.

Etter mange runder frem og tilbake mellom forfatteren og forlaget, utallige små justeringer og endringer, ris og ros var boken omsider klar. Fra start til slutt tok prosessen i overkant av to år.

– Det har vært en veldig gøyal, men også utrolig slitsom prosess. Til tider så møtte jeg så mange stopp på veien at jeg hadde lyst til å gi opp – men sånn tror jeg det er for mange forfattere.

Motbakkene til tross, ventetiden var verdt det. I vår ble boken utgitt, og utgivelsen har blitt omtalt både av lokal presse og radio. Tilbakemeldingene har vært utelukkende positive.

I begynnelsen av september deltok Ida på bokfestivalen «Ord i grenseland», sammen med blant annet forfattere som Jo Nesbø, Roy Jacobsen og Jørn Lier Horst. Der ble hun intervjuet om «Løvetannbarnet» på scenen foran et stort publikum.

Forfattertilværelsen er likevel bare en liten del av Idas hverdag. 3 ganger i uken jobber hun som kulturassistent for Kulturværste AS i Fredrikstad.

– Det er en god følelse å ha noe å gjøre – jeg ønsker å gi mitt bidrag til samfunnet og føle at jeg er til nytte for andre.

Hun har som mange andre unge med CP gått i perioder uten arbeid, og beskriver den tiden som veldig vanskelig.

– Hver dag var lik, og jeg ble likegyldig til alt. Det er noe jeg ikke unner noen. Om du har en funksjonsnedsettelse som gjør det umulig å jobbe, oppfordrer jeg iallfall til å finne en hobby – det er viktig å få utløp for frustrasjon og følelser.

I tillegg til jobben som kulturassistent, holder hun også forelesninger for studenter om livet med CP, og hvilke grep som kan gjøre hverdagen bedre. Noen av foredragene holder hun sammen med sin far, andre holder hun alene.

– Vi kan gi dem et litt annet perspektiv enn det fagpersoner gir, og det synes mange er veldig nyttig.

På fritiden liker Ida å se film, lese og høre på musikk. Men også her er Ida noe utradisjonell.

– Det er nok en grunn til at boken min er litt mørk og dyster, for det er den type bøker, filmer og musikk jeg selv liker. Sånt rosa kliss er ikke noe for meg, ler hun.

Hva fremtiden vil bringe er Ida usikker på, men noe som er sikkert er at det blir mer skriving. Hvis hun får det som hun vil blir det både flere bøker og et nytt teaterstykke i løpet av de neste årene.

– Jeg er allerede i gang med et nytt bokprosjekt, forteller Ida hemmelighetsfullt.